Bemerket

Smerten

(Alexanders versjon)

Jeg fikk bare noen timers pause, før de nok en gang hentet meg inn til avhør. ”Hva viste faren til, Michelle?”  Sannheten var at jeg ikke helt sikkert viste hva han viste. ”Han viste om meg og Karen.” Da jeg så det forskrekkete uttrykket til betjent Solsvik, viste jeg at jeg hadde sakt for mye nok en gang. Dette begynte å bli for mye, stresset, løgnene, Michelle alt snurret rundt i hode mitt som et eneste kaos. ” Hadde du og moren til Michelle et seksuelt forhold, Alexander.” Forakten i stemmen hans, måten han spurte meg på fikk det til å bli et pinlig emne. ” Nei! Jeg vet ikke hva som skjedde, greit?” Sannheten svei gjennom hele meg da jeg spyttet den mot Herr Solsvik.

Jeg var rasende, måten Michelle hadde avist meg på tidligere i dag uten anger gjorde vondt inni meg. Som en avskjed med et løfte  om at vi snakkes seinere. Jeg satte meg oppå motorsykkelen og kjørte mot huset hennes. Det tok ikke mer enn ti minutter før jeg var fremme. Det som tok tid var å ta motet til meg å ringe på dørklokken hennes. Da jeg endelig klarte det, holdt jeg pusten mens jeg så en skikkelse nærme seg døren. ”Alexander, hva gjør du her midt på natten?” moren til Michelle sto i døråpningen med et forundret blikk. ” Vel, kom inn før du fryser i hjel.” jeg  gikk sakte inn døren og stoppet i gangen. ” Er Michelle her?” jeg snudde meg for å møte Karens blikk. ” Nei, hun er hos en venninne.” frustrasjonen braste gjennom kroppen min, da Karen rakte meg et glass. Vodka, et stort glass vodka. ”Det ser ut som du trenger en” Vi hadde sittet oss ned i sofaen, jeg husker ikke så mye. Jeg husker at hun helte oppi glass på glass til meg, og at sorgen sakte men sikkert forsvant ut av kroppen min. Så var vi ikke lengre i stuen, Karen hvisket ting til meg som ” jeg elsker deg” og ”det vil ordne seg” så husker jeg ikke mer. Smerten min var vekke, redselen død ut. Alt var annerledes, bedre.

”Hvordan vil du beskrive forholdet deres? Jeg våknet fra dagdrømmen og så opp mot Solsvik. ”Annerledes” jeg viste ikke hva jeg skulle svare. Jeg viste ikke en gang hva som skjedde den kvelden jeg gikk for å besøke Michelle. ”Annerledes, hvorfor var det annerledes” Alle disse dumme spørsmålene fikk meg så irritert at jeg måtte konsentrere meg for å styre sinnet. ”Hun skjenket meg, Hvordan vil du at jeg skal forklare det, når jeg ikke en gang husker en dritt.”  Jeg så at han tenkte nøye igjennom det jeg hadde sakt, han så litt ned i mappen sin av og til. Før han så opp igjen, tenkte litt mer og noterte noe ned. ” Hvor passer faren til Michelle inn i bildet, hvorfor drepte du han?” Jeg kjente smerten av hodepinen, og strakte hånden trøtt opp mot tinningen. ”Han fant meg i huset dagen etterpå uten Michelle, han ble vel mistenksom og avhørte konen sin som ikke klarte å holde munn.” Akkurat som om jeg ikke hadde vondt nok med meg selv for å ha sveket Michelle. Det var som om han hånte meg, ønsket at jeg skulle lide for det.

Da faren til Michelle pirket borti meg dagen etterpå, våknet jeg forskrekket. ”Hva gjør du her?” Fort smatt jeg ut av sengen og ut av huset før han rakk å stille meg flere spørsmål. ”Hva har jeg gjort?” redselen og adrenalinet sloss inni meg. Jeg måtte fortelle henne sannheten. Jeg måtte ordne opp i alt dette. Jeg gikk i flere timer frem og tilbake og dvelte på hva jeg skulle si til Michelle. Da klokken var syv på kvelden tok jeg endelig motet til meg og parkerte ved siden av bilen til Karen. ”Du!” forskrekket snudde jeg meg, og ble slengt inntil bilen av faren til Michelle. Uten å tenke meg om slo jeg med all kraft hjelmen min opp mot hode hans. Jeg så hvordan hele kroppen hans stivnet og falt om på bakken.

”Så det du sier er at herr Karlsen angrep deg og at du bare brukte selvforsvar?” Måten han sa det på viste tegn til at han var skeptisk til hele forklaringen. Jeg valgte å se på det som et motangrep og så opp på klokken igjen, ett siste forsøk på å stenge han ute. Stenge han og alle hans anklager ute.