Mon Ange - Bok 1

Omskrevet Teaser

Teaser

Går i mørke. Alt er bare svart rundt meg. Ett evigdypt mørke. Jeg kan så å si ikke se noe. Det er som om at verden står stille i ett evig mørke. Det eneste jeg hører er mine egne steg og pusten min. Dette gjør virkelig at jeg må tørre og stole på meg selv. Men det er vanskelig å stole på seg selv. Det er ikke så lenge siden jeg var ett normalt menneske. En ung voksen kvinne som skulle fullføre videregående skole for deretter å komme seg uti livet. I stedet er jeg her i ett fremmed land. Ikke så fremmed nå lengre, men likevel fremmed. Jeg hadde aldri før dette tenkt at mytologiske skapninger eksisterte. Men de eksisterer. Alt er absurd. Jeg trekker pusten dypt og rister på hodet. Jeg hater mørket. Jeg hater ensomheten.

Vent ett øyeblikk. Jeg stanser og trekker pusten dypt. Foran meg kan jeg skimte ett lys mellom buskene. Dette er ikke det evige mørket jeg nettopp trodde at det var. Ett lite håp tennes i meg. Forsiktig legger jeg en hånd på dolken i beltet mitt og beveger meg stille mellom trærne. Er nøye med hvor jeg plasserer beina mine. Slik at jeg ikke lager unødvendig lyd. Håpet mitt er å kunne vende tilbake til det mer normale. Ett håp om ett liv som ikke handler om død og fordervelse. Ett håp om at alt skal bli bra igjen. For ikke lenge siden hadde jeg ikke tatt noens liv. Akkurat det vil jeg ikke ha på samvittigheten min mer. Jeg skulle virkelighatt det unnagjort. Men i krig så må folk dø.

Jeg sniker meg forover og oppdager til min overraskelse at det ikke er ett normalt lys. I stede oppdager jeg at det er en lysende boble som svever i luften. Hadde det ikke vært fordi at jeg kunne skimte kjente og kjære ansikt i boblen, så ville jeg trodd dette var en orbe. Men denne lysende boblen er til meg. Jeg kan føle det i hele meg. Den lysende boblen har ett blålig lys rundt seg. Jeg holder hånden på dolken og går helt fram mot boblen. Spesielt ettansikt i boblen skiller seg ut. En myk stemme som lokker på meg. Jeg trekker pusten dypt og kjenner ett stikk i hjertet mitt. Jeg lukkerøynene og kjemper mot følelsen av savn.

«Du er ikke alene.» Sier en myk stemme bak meg. Den er så myk som silke.

Jeg virvler rundt. Strammer grepet om dolken min. De grønne øynene mine møter hans mørke øyne. Øynene som før var brune, er nå lilla. Hjertet mitt hopper over ett slag før det begynner å slå fortere i brystkassen min. Jeg puster sakte ut, mensleppene mine skilles seg i det jeg blir veldig oppmerksom på nærværet hans. Denne mystiske og vakre unge mannen slår nærmest sagt pusten ut av meg.

«Det er min skj-»

«Du skal ikke fullføre noe alene!» Sier han med sin alt for myke stemme og kommer nærmere meg. Jeg trekker pusten dypt. Kjenner lukten av han. Svak lavendel og skog. Denne lukten har alltidvært betryggende for meg. Jeg føler meg ruset på lukten og nærværet hans. Det høres merkelig ut, men han har en utroligkraftig innvirkning på meg.

«Det er min skjebne.» Presser jeg skjelvende fram. Hvor sykt er det ikke at han gjør meg skjelvende.

«Hysj. Selv om man har en skjebne og er en del av en profeti, så vil ikke det si at man står alene.» Han strekker seg fram og griper hånden min. Hånden hans er så utrolig varm og får noen sommerfugler i magen min til å danse. Herregud dette er patetisk. Jeg skal liksom være sterk. Men her kjenner jeg at jeg blir mo i knærne. Han trykker hånden min forsiktig og de lillaøynene møter på nytt blikket mitt. Dette slår luften ut av meg. Det skal ikke være mulig at noen har en sånn innvirkning på meg. Men han har det. Jeg får ikke fram ett eneste ord. Jeg nøyer meg med å nikke forsiktig, selv om jeg ikke er helt enig. For aller helst skulle jeg stått alene, slik at ingen flere måtte miste livet sitt for meg.

«Det vil gå bra,» hvisker han og drar meg inn i omfavne sin. Smerten hugger til i hjertet mitt. Jeg ønsker så inderlig å kysse han. Ønsker så inderlig at alt skal være over. «Du vil klare å bryte forbannelsen,» fortsetter han, mens jeg vrir meg ut av grepet hans og kjemper mot trangen til å kysse han. Ettertrangen til å fortelle han hvor inderlig mye han betyr for meg. For pokker. Jeg kunne stått på ett høyt tak og skreket for full hals hvor mye han betyr for meg. Jeg skulle gjort alt for at han skulle forstår hvor høyt jeg elsker han. Men sannheten er at det ikke går. Sannheten er at uten han så blekner jeg. Jeg mister meg selv. Jeg kjenner en tåre renne nedover kinnet mitt. Det gjør så inderlig vondt