Mon Ange - Bok 1

Kapittel 10

Kapittel 10

Vi har gått i evigheter. Det er for lengst blitt mørkt. Jeg ser meg ofte skremt rundt og har hele tiden følelsen av at noe vil komme sprettende fram og drepe meg eller Tam. Engstelig ser jeg meg rundt, mens Tam går framfor meg med sine lange og elegante skritt. Han går så lekende lett at jeg er hellig overbevist om at det er noe umenneskelig med ham. Det virker som om at denne lange spaserturen ikke gjør ham noe som helst. Jeg for min del begynner etterhvert å sakte akterut. Beina mine verker og jeg er sikker på at jeg har blemmer oppå blemmer. Vi følger ikke en gang en sti. Går bare rett fram uten mål og mening. Jeg dilter etter Tam som en hengivende hundevalp fordi jeg stoler på ham. Likevel er jeg skeptisk til hva jeg føler når det kommer til spørsmålet om han er til å stole på. Tankene kverner i hodet mitt og jeg ser ikke roten som stikker litt opp fra bakken før det er for sent.

Jeg faller så lang som jeg er ut på bakken og sukker. Sulten gnager i meg og får tarmene mine til å skrike. Jeg ser på Tam. Ser den rake ryggen hans og de grasiøse bevegelsene. Han går noen steg, før han stanser og snurrer rundt. Selv denne bevegelsen er perfekt og elegant. Jeg blunker og ser hvordan han står og ser granskende på meg. Mens jeg ser på han synger magen min litt mer, og jeg kjenner hvor sliten jeg egentlig er. Jeg kjenner også at kulden kommer snikende og lammer lemmene mine. Det er kaldt og ekkelt for meg.

«Kom, vesla. Jeg lover at vi skal hvile snart!» sier han med mild og lokkende stemme.

Jeg rister på hodet og stønner. Selv om det er Tam, så går jeg ikke en eneste meter til. «Nop. Jeg skal ikke gå en eneste meter til. Det er tortur for bena mine...»

Et smil krøller seg om Tams lepper, og han kommer bort til meg og setter seg ned ved siden av meg og bøyer seg mot meg. Jeg kan kjenne pusten hans i ansiktet. «Jeg kan bære deg.»

Jeg ser opp og møter et skøyeraktiv blikk. Hjertet mitt slår fortere et øyeblikk og det kommer en rar lyd fra meg. Tam blunker og smiler bredt. «Skal jeg bære deg?»

Dette er garantert en form for spøk. «Jaja, seffern. Bare se til å løfte meg du,» svarer jeg ironisk.

Tam blåser på meg og blunker, før han setter seg på huk og tar litt tak i meg. Hjertet mitt begynner å slå vilt i brystet på meg, i det Tams hånd berøre huden i nakken min. I neste sekund griper han tak i meg og reiser seg. Jeg skjønner ikke noe før jeg er i armene hans. Han holder meg tett inntil kroppen sin. Kroppen min blir sakte men sikkert litt varmere, og jeg rødmer. Jeg merker at Tam begynner å gå igjen, og jeg legger hodet mitt på skulderen hans og trekker inn den søte duften av ham.

«Jeg lurer på om jeg ikke heller skal pakke deg inn i litt mer klær, og deretter sette deg på ryggen min, slik at jeg kan løpe, eller bare holde deg slik jeg gjør nå, men det er jo om jeg faller, jeg er redd jeg kan komme til å skade deg.» sier Tam med fornuftig stemme.

«Hvordan skal du varme meg?» Spør jeg uskyldig.

«På en eller annen måte. Vi finner på noe.» Tam trekker på skuldrene. «Men jeg tror jeg velger å gå og bære deg, så slipper du å komme til skade, og det er lettere for meg å holde deg varm, og å passe på deg.» sier han med den milde og søte stemmen sin, og klemmer meg enda tettere inntil seg. Jeg sukker og blunker. Lener hodet mitt mot Tam og merker meg de dempede skrittene hans. Merker meg det forsiktige, men trygge grepet han har om meg, og hvordan søvnen sakte kommer sigende. Det går en skjelving gjennom kroppen min, og jeg sovner. Tror jeg.

Øynene hans gløder. Han griper tak i meg og holder meg mot seg. «Dumme, dumme jente. Forstår du ikke det? Alt det dumme jeg gjør. Alt er din feil.»