Mon Ange - Bok 1

Kapittel 12

Kapittel 12

Forglemmegei

Jeg ser trist på Tam. Han ser nervøs ut og blikket vandrer konstant til Amras. Det er som om at han plutselig ikke klarer å se meg i øynene. Som om at det er noe jeg har gjort, eller noe han er skamfull over.

«De er etter Kordandlir,» Sier Amras nervøst og ser på meg. «Både Bec og Djerva. Men også-»

«Du har et trygt sted å ta henne til. Esmerelda er så snill og godhjertet, at hun vil komme til å godta, Mia lett. Jeg drar for å hjelpe og beskytte. Du tar med deg Mia. Det viktigste er å få henne i sikkerhet. Dra til portalen. Ikke vent på meg.» sier Tam bestemt og de brune øynene hans vandrer til meg. Endelig ser han på meg. De brune øynene hans søker etter blikket mitt. Jeg har helt klart lyst til å protestere høylytt, men i det Tam møter blikket mitt innser jeg at å protestere bare er unødvendig og tull. Jeg vil ikke nå fram på en måte som jeg selv vil. Jeg er nødt til å godta det. Alt det kan jeg se i hans blikk. Jeg ser også noe annet. Noe jeg aldri før har sett i hans øyne.

«Men jeg vil ikke ta henne med meg. Er det ikke bedre at du fører henne med deg til Allèishià?» spør Amras og ser på meg med store øyne. «Hun-»

«Du vet like godt som meg at jeg ikke kan treffe Esmerelda uten å få sykt dårlig samvittighet. Jeg forstår jo selvsagt at du helst ikke vil, men seriøst Amras. Det kan godt hende du mister hukommelsen i portalen igjen... jeg vil helst ikke volde Mia noen form for smerte, og det er tryggest å la deg ta henne med da.» sier Tam rolig og drar en hånd gjennom det blonde håret sitt. Uttrykket i øynene hans er trist og sårt.

«Jeg skjønner,» hvisker Amras. «men hun vil neppe-»

«Mia,» Tam avbryter Amras og ser direkte på meg. «Vil du stole på min avgjørelse?»

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Selvsagt stoler jeg på at Tam ikke vil gjøre noe som kan komme til å skade meg, eller ødelegge vår lille flørt, men samtidig er jeg redd for at Tam ikke vil komme tilbake. Jeg har en sterk følelse av at Tam ikke vil vende tilbake til meg. Jeg vil ikke miste ham. Han betyr så mye for meg at det gjør vondt innvendig bare med tanke på at han skal bli borte. Jeg klarner halsen litt og skal svare, men får ikke fram et eneste ord. Mens tårene presser på nikker jeg forsiktig og svelger. Jeg ser ikke på Tam, og snur meg vekk i det en tåre holder på å presse seg fram fra øynene mine. Jeg føler meg som et sentimentalt fjols. Hvorfor må jeg bli så lei og sår fordi Tam ikke vil være sammen med meg nå? Hvorfor må han være så snill at han ikke vil volde meg smerte? For jeg tåler litt smerte, men ikke denne smerten som han faktisk kan komme til å volde meg. Jeg forstår ikke i det hele tatt hvorfor han gjør det mot meg, og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.

«Jeg tror du påfører henne mer smerte med at du ikke blir med henne!» Sier Amras dempet. «Herregud jeg vil aldri livet ha tålmodighet til å jatte med henne. Jeg vil heller ikke framstå som en idiot, og jeg vil ikke få følelser for den tingen!» Amras peker nok på meg. Jeg vet han hinter til meg, men hvorfor skal jeg bry meg? Det er ingen vits å bry seg. Fordi for han er jeg bare luft, og for meg er han som en mygg.

«Hun er ikke en ting! Hun er den mest fantastiske jenta jeg noen gang har møtt. Eller kanskje.. jeg.. jeg... vet ikke helt, men uansett er hun ikke en ting. Hun er veldig snill og god.» sier Tam bestemt og like etter kjenner jeg varme hender ta tak i meg og dra meg inntil en varm kropp. «Jag kan vel dra sammen med dere et stykke, så kan vi se det litt an? Det går nå vel?»