Mon Ange - Bok 1

Kapittel 3

Kapittel 3

Du mystiske gutt...

Jeg lider meg gjennom begge engelsktimene. Ikke at jeg får med meg en eneste dritt. Jeg satt hele tiden å så hjelpesløst på Runar, og svarte på spørsmål fra Amras. Hele tiden mens jeg satt i timen kvernet spørsmål rundt i hodet på meg. Hvem er Amras Elensar? Hvorfor er han så mystisk? Hva er det som gjør han annerledes? Runar er annerledes, men han skremmer meg ikke med å være annerledes. Amras er mystisk og skremmende. Er han egentlig fra denne verden? Er han en stalker? Er han- Slik fortsatte tankene mine. Hele timen.

«Da er det friminutt!» sier engelsklæreren. Jeg slipper pusten litt ut og ser nervøst på Runar som snur seg bakover. De blå øynene hans møter mine. Han vet hva jeg tenker. De fleste jenter har gått ut, mens de sendte meg sjalu blikk. Derfor jeg så på Runar. Han er liksom tryggheten min. Jeg vet dessuten hvordan det er. Mange av jentene ville rømme til kantina, eller aulaen. Der ville de sitte og baksnakke folk. Noen av guttene forsvant ut for å spille fotball, noen forsvant opp i kantinen, og noen forsvant ut i aulaen. Det er jo slikt det er her. Her er man gjenger og man går med dem. Jeg trives best med å være med treet mitt, eller ute å spille fotball. Til tider så stikker jeg i kantinen sammen med Runar, men jeg synes det er mer koselig å være ute. Der kan jeg ikke bli hakket så mye på. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Hva vil Amras? Hvorfor har jeg ansvaret for ham? Ser jeg ut som noen barnevakt? Jeg blunker og Runar ser vekk. Han hvisker noe til Preben.

«Hva vil du se?» Hvisker jeg forsiktig og ser på Amras.

Han smiler søtt og reiser seg. «Det du måtte ønske å vise meg, eller så kan jeg gå sammen med Runar?»

Runar snurrer så fort rundt på stolen at han faller av i det snurren stanser i veggen. Øynene er som noen tinntallerkener og han møter blikket mitt. Jeg kan se det. Han reagerte på det og synes det er like rart som jeg synes det er at han kunne Runars navn. Sakte retter Runar seg opp og et svakt smil synes i munnvikene hans. «Det er uansett.»

«Du bestemmer selv. Hvis jeg skal vise deg rundt så.. hva vil du se?» spør jeg for å redde Runar. Jeg ser det på han at han syntes det der var flaut. Han liker ikke det som nettopp hendte.

«Hva vil du helst? Kanskje ut?» Amras ser tankefull ut. «Kanskje gå til treet, eller kanskje spille fotball.» Måten han sa treet og fotball på var merkelig. Jeg grøsser. Det er som om at han ikke har lyst til det, og samtidig leser tankene mine. For akkurat i det jeg ville redde Runar, tenkte jeg på fotball eller noe ute. Men kan jo være tilfeldighetene. Kanskje han liker å spille fotballe å være ute. Eller gjør han?

«Okei. Da spiller vi?»

«Det er du som bestemmer.» Amras smiler bredt og sjarmerende.

«Ehm...» Jeg blir jo usikker med en gang.

«Du bestemmer selv.»

«Så søtt,» Ler Runar og reiser seg sammen med Preben. «Ser dere etterpå.»

«Søtt?»

«Det er Runar i et nøtteskall!» Ler jeg. Amras ler også og jeg reiser meg. Det er nydelig vær ute, og dermed kan vi gå ut for å spille fotball.

**

Jeg har aldri vært flink å spille fotball, men jeg har da kunnet treffe ballen i noen tilfeller, og jeg pleier å ha kontroll på hva jeg gjør. I dag eier jeg ikke kontroll. Jeg treffer aldri ballen, og jeg flauer meg bare ut. Jeg tryner og greier ikke gjøre noe riktig. Ukonsentrert det er det jeg er. Etter en liten stund sniker jeg meg vekk. De andre har tatt godt imot Amras. Runar og han virker faktisk til å gå godt over enes. Dermed sniker jeg meg til treet mitt. Klatrer lett opp i det og setter meg på greinen. Nyter et lite vindpust som kommer gjennom skogen, og får håret til å danse rundt meg. Jeg elsker denne følelsen. Følelsen av å være fri. Kjenne vindens myke pust mot huden, og solens varmende kjærtegn. Jeg lener meg bak mot trestammen og kjenner barken raspe meg i håret. Sakte lar jeg øynene mine gli igjen. Fugler kvitrer muntert over hodet mitt, og jeg kan konstantere at denne dagen virker perfekt.