Mon Ange - Bok 1

Kapittel 17

Kapittel 17

Skikkelsen

«Amras!» jeg gisper navnet og setter meg opp i sengen. Pusten min kommer i korte raspende drag. Tårer gjør synet mitt uklart. Amras døde? Hvordan? Jeg rister på hodet, samtidig som Amras kommer inn døren. Han ser sjokkert på meg og blir blek med en gang. Jeg legger hodet på skakke og må se en ekstra gang om det er ham. Amras lever, og jeg kan ikke tro det. Jeg kommer meg ut av sengen og vakler bort til ham, før jeg borer ansiktet mot brystkassen hans. «Du lever!»

«Skulle jeg ikke leve da?» ler han.

Jeg gidder ikke si noe. Det var bare en drøm. Bare en drøm!

«Vi skal se om vi ikke kommer oss til kongen og dronningen.» Sier han dempet og smiler mot meg. «Men før det så skal vi treffe de andre. De kommer nærmest sagt til å myrde meg om de ikke får treffe deg nå. Jeg snakket med Enja i stad, og du får bli med meg nå. Så se til å få på deg ordentlige klær, så går vi.»

Jeg ser bare dumt på Amras. Hva faen er galt med han? Men ikke bare det. Ikke bare det. Jeg vil ikke helt dra. Jeg tror på en måte at jeg vil kunne se Runar om jeg blir. Jeg vil være hos ham. Kjenne varmen og følelsene. Kjenne meg trygg og som meg igjen. Også er det gutten. Han superkjekke med det lyse håret. Jeg vil treffe ham. Forglemmegei.

«La oss dra!» Amras trekker meg på bena. Merker ikke at jeg er kjempe tankefull. Nei for det er selvsagt ikke noe å legge merke til.

«Joda!» Hvisker jeg og trekker på smilebåndet. Amras lyser opp, og løper ut av rommet, slik at jeg får dra på meg de alviske klærne. Deretter kommer Enja inn og hjelper meg med håret, og tar en siste sjekk på at det ikke er noe galt med meg. Jeg hadde bare trengt hvile, var det hun fortalte meg. Etter at jeg var sjekket, hentet Amras meg og dro meg vekk fra det alviske sykehuset. Lykkelig tok han meg med seg inn i skogen og vi traff de andre alvene.

Jeg setter meg ned i gresset. Trekker bena opp mot meg og betrakter de andre. Et svakt vindpust kommer bærende mellom trærne og river i alle sitt hår.

«Jeg rett og slett bare elsker naturen!» utbryter Lessièn entusiastisk. Hun ser seg rundt og smiler bredt. Jeg betrakter alven, og ser med en gang hvordan hun ser på naturen. Hun ser det vakre i den, og ser livet i den. Ikke så mange som bryr seg om det bestandig. Ikke der jeg kommer fra.

«Jeg kan forstå hvorfor.» Sier jeg dempet og smiler mot den svarthårede alven.

Hun setter de blå øynene i meg og smiler oppriktig. «Man føler seg så fri og frank. Det er vanskelig å beskrive hva naturen betyr for meg. Men den... den har så stor betydning.»

Eàràne ser fra meg til Lessièn og smiler lurt. «Jeg har en veldig god idè. Dere begge ser ut til å være noen naturelskere. Eller jeg vet jo at Lessi er det, men jeg er fascinert av at du, Letha, er det. Mennesker ser ikke på naturen, slik vi alver gjør. Dermed er det gledelig for meg å kunne fortelle deg det. Og du finner ikke en bedre alv til å vise deg skogen, enn en av alvene som ferdes mest i den, og som vet om alle vakre steder. Jeg elsker når Lessi viser meg nye steder og alt.»

«Det hadde vært fantastisk!» Sier jeg glad.

Lessièn ser på meg og lyser om mulig mer opp. «Åh, jeg elsker å vise frem skogen. Det er noe med den. Åh, Amras. Du er det eneste problemet. La henne få se!»

Amras ser fra meg til Lessièn med smale øyne. «Jeg tror ikke det er så lurt.»

«Åh, hvorfor ikke?!» Utbryter jeg og smilet forsvinner fra ansiktet. Jeg vil faktisk se skogen. Jeg vil være venn med alvene. De er de eneste som foreløpig forstår meg. Og jeg føler jeg på en måte forstår dem. Lessi vil vise meg skogen, og når Eàràne snakket om hvordan Lessi var, snakket hun med lidenskapelig stemme. Alvene bryr seg om skogen, og jeg vil være en del. Vil se.