Mon Ange - Bok 1

Kapittel 8

Kapittel 8

Monster?

«Ikke forlat meg!» Stemmen er så mild og full av melodi. En kald hånd strykes over det ene kinnet mitt. «Du må bli. Hvis du dør, så dør jeg. Det gjør så vondt å se deg skadet.»

Hvem er det som snakker? Jeg vet ikke? Kroppen min er så isende kald. Jeg kan faktisk ikke kjenne noe. Jeg kan føle de varme fingrene som stryker meg over kinnet. Hvorfor føler jeg ikke mer enn det? Jeg vet ikke hva, men jeg kan sikkert reise meg og gå avsted.

«Kom!» Hvisker en stemme mykt. Jeg vet ikke hvor jeg er. Alt er mørkt rundt meg. Lengre fram er det et lys. Det skinner mot meg og lokker meg til å komme mot det. Jeg ser meg rundt. Alt er mørkt unntatt lyset.

«Du er nødt til å våkne igjen. Vær så snill,» stemmen er så full av sorg. «Jeg vet ikke helt hva som skjer nå, men du må være så snill å våkne. Dette er så fælt. Lurer på om du vet at jeg er her. Om du hører meg. Sikkert ikke. Det er så typisk meg at jeg kommer for sent. Åh, lille venn, vær så snill å våkne. Hvis noe skjer deg, dør jeg. Dette gjør så vondt...»

Jeg blir stående og stirre inn i mørket. Den sorgfulle stemmen kommer fra mørket. Jeg ser innover, men ser ikke noe.

«Hva somler du med? Vil du ikke bli lykkelig? Runar venter.» Lokker en annen myk stemme. Jeg snur meg og ser mot lyset. Kjenner på medaljongen om halsen min, men den er kald. Et lite smil farer over leppene mine i det jeg hører Runar synge sangen han tidligere hadde sunget for meg. Bestemt går jeg mot lyset.

Jeg kommer bort til lyset og ser inn i det. I en boble kan jeg se verden. Den ser så fredfull ut. Menneskene jeg ser der ser lykkelige ut. Skogen er fredfull og grønn. Blomstene på bakken er fargerike og gresset rundt dem ser mykt og frodig ut.

«Kom til paradiset.» Sier den lokkende stemmen.

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Fortsette å snakke antar jeg. Jeg håper det at du vet hvor glad jeg er i deg, vil bringe deg tilbake til meg.» sier en stemme fra mørket bak meg. Jeg snur meg og kjenner en varm hånd stryke over kinnet mitt. Sorgen i stemmen er så vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hånden min fyker opp til medaljongen og jeg åpner den. De sørgmodige øynene ser på meg. Han er så vakker. Også er det Runar. Hvor er min fantastiske Runar.

Ikke gå inn i lyset, Martha. Hvisker en innvendig stemme. Jeg snur meg og ser inn i lyset. I det fjerne ser jeg en ny lysportal og ser Runar stå og se mot lyset. Lyset er døden.

«Runar?!» Hyler jeg.

Jeg ser Runar vri på seg og se seg rundt. Han trår et steg framover og holder på å gå inn i lyset. Panikken griper tak i meg og jeg hiver skarpt etter luft. «Snu, Runar! Snu! Ikke gå inn i lyset!» Skriker jeg mens jeg rygger bakover og inn i mørket igjen. Den varme hånden stryker meg over kinnet og alt blir fullstendig svart rundt meg. Jeg kjenner plutselig varm pust på det ene kinnet. «Ikke forlat meg.»

* * *

Smerten pulserer gjennom kroppen min. Hodet mitt føles tomt og tungt ut. Det er helt rart. Kroppen min er isende kald på en måte. Jeg fryser men jeg fryser ikke. Bena mine og hendene mine er nærmest numne. Jeg åpner og lukker øynene i et sett. Runar! Farer det gjennom hodet mitt. Hvor er jeg? Hvor er Runar. Panikken tar tak i meg. Bestemt forsøker jeg å sette meg opp, men noen skyver meg ned i sengen igjen. Jeg prøver å åpne øynene igjen, men lyset er så skarpt. Hvor er jeg? Hvor er Runar? Er vi døde?