Mon Ange - Bok 1

Kapittel 23

Kapittel 23

Flashback

Safir beveger seg med myke bevegelser. Jeg duver i takt med dem. Musklene mine verker etter at jeg har sittet i salen i evigheter. Munnen min er tørr og tungen klistrer seg til ganen. Det er skikkelig ekkelt. Jeg tror jeg har gangsperre i armene, og fingrene mine er låst fast i Safir sin myke man. Jeg klarer ikke åpne dem. De klamrer seg fast og jeg svetter inne i håndflaten. Under tørkle jeg har om hodet er jeg svett og klam. Luften er fuktig, men sval. Til tross for dette så sitter jeg og holder på å svette meg ihjel på Safir som lydig følger etter Myrthel og hennes hest. I begynnelsen av turen satt jeg hele tiden anspent i salen, og lyttet etter truende lyder, men etterhvert fant jeg ut at det stort sett er de samme lydene hele veien Det er for det meste hestene sin jevne pust og hovene som treffer bakken med myke dempede dunk. Av og til hører jeg suset i tretoppene med et vindpust, og andre ganger en flue, eller mygg som summer. Humler som flyr i blomster, og fugler som kvitrer. Naturen lever sitt eget idylliske liv her. Hele tiden kan jeg kjenne lukten av jord og gress. Av og til kan jeg også kjenne en søtlig lukt som minner om honning. Tror da at vi rir inn i noen form for skog.

«Går det bra?» spør den myndige stemmen til Myrthel. Jeg vender hodet mot stedet der stemmen hennes kommer fra og nikker. Egentlig ønsker jeg å be henne være så vennlig å gi meg litt vann, men jeg tør ikke. Er redd for å irritere henne. Ikke at jeg forstår hva jeg er redd for.

«Daså. Vel tenkte du snart var klar til å stige av hesten?» Nå har stemmen hennes en ertende undertone. «eller sitter du godt oppå Safir?»

Jeg forstår ikke helt hva det er Myrthel mener med det hun sier, men jeg tror hun spøker med meg. Dermed klarner jeg halsen: «Jeg sitter ganske så godt her, jeg.»

«Du er hes, og sikkert tørst, men hvis du vil bli sittende på Safir, så får du bare sitte der da. Vi skal ha hestene våre bundet med teltene, men Safir sier jo sikkert ikke nei til å stå og å være et midtpunkt mens du blir avhørt.» nå ler Myrthel rått. Jeg rynker på nesen. Hun kan virkelig være... jeg vet ikke hva jeg skal si, men akkurat nå vil jeg slå henne. Jeg må komme med et genialt motangrep

«Den som tier den samtykker...» fortsetter hun mens Safir stanser. Faen, jeg rakk ikke svare henne noe genialt. Mens tankene mine leter etter noe jeg kan slå henne tilbake med, hører jeg en del ryttere stige av hestene sine, og at hestene blir leid vekk. Safir humrer i det en hest blir leid forbi. Hesten svarer med et snøft og jeg gjetter på at det er Amras og Quinn. Alvene mumler stille mens de leier hestene sine vekk.

«Så hva sier du da? Skal du hoppe av Safir?» Spør Myrthel med den ertende undertonen i stemmen. Samtidig er det noe litt mer bestemt i det. Som om at det er mer en kommando, enn et spørsmål.

«Jeg sitter ganske så godt her. Safir liker nok å være midtpunktet.» Svarer jeg fort. HAH, der fikk du et svar du sikkert ikke forventet! Jeg klarer ikke la vær at et lite smil dukker opp i ansiktet mitt. Myrthel snøfter til svar og jeg må kvele et lite latterhikst.

«Okei.. jeg er ikke en særlig leken alv,» kommer det fra Myrthel og nå er stemmen hennes mer irritabel enn ertende. «Nå har tålmodigheten min vært satt nok på prøve, så se til å få ræva ned fra hesteryggen. Jeg vil enten få planlagt hva som skal skje videre, eller kappe av deg hodet. Det siste høres mest morsomt ut akkurat nå!»

«Wow,» kommer det forundret fra meg. Denne alven kan virkelig ha humørsvingninger. Jeg sukker og tar beina ut av stigbøylene. Leggene mine gjør vondt, og jeg prøver å spenne musklene mine, men det gjør bare ufattelig vondt. Jeg kan ikke huske at jeg har vært i slåsskamp, men det kjennes slik ut på kroppen min. Jeg klarer med en kraftanstrengelse å åpne fingrene mine, og frisk luft gjør meg kald inni de svette håndflatene mine. Jeg trekker pusten dypt og og slenger meg av hesteryggen. Det er virkelig en påkjenning for kroppen min, og jeg merker at jeg er svært utslitt. Med en gang beina mine treffer bakken gir de etter og jeg faller sammen i en haug. Kan kjenne det virvle litt støv opp fra bakken. Safir kommer med et snøft og en myk mule strykes over ansiktet mitt. Av en eller annen grunn så vet jeg at det er Safir. Jeg ønsker å reise meg, men kroppen er for utmattet. Jeg får hodet litt opp fra bakken, men nakken synes det er tungt å holde hodet mitt oppe. Jeg lar hodet synke ned i bakken igjen, og et øyeblikk senere kjenner jeg kyndige fingre flette håret mitt opp, og det mørke bindet blir fjernet fra hodet mitt. Jeg kniper øynene sammen i det mørket fjernes og skarpt lys treffer ansiktet mitt. Kald luft legger seg om hodet mitt og jeg sukker i nytelse. Denne kalde luften er mye, mye bedre enn at jeg svetter og er klam på hodet.