Mon Ange - Bok 1

Kapittel 15

Kapittel 15

Nye venner

Noe kiler meg over kinnet. Noe mykt, men samtidig ekkelt. Minner om en edderkopp som springer over kinnet. En edderkopp.... Panikken griper meg. Jeg sperrer opp øynene mine samtidig som et høyt og skingrende hyl erstatter den fredelige stillheten. Med et hopp er jeg ute av sengen og gjør klar til en vill flukt fra det lille monstret, men den milde latteren får meg til å stoppe. Rolig snur jeg meg og ser Amras sitte på sengekanten min, mens Esmerelda ligger i sengen sin med en hånd over munnen.

«God Morgen!» Kvitrer hun i det hun ser at jeg ser på henne.

«Ja, virkelig god morgen!» brummer jeg til svar, mens en skammelig varme brer seg i ansiktet mitt. Jeg trodde det var en edderkopp, men når jeg ser etter sitter Amras der med synderen i hånden. Et gresstrå.

«Si meg.... Drømte du-» Begynner Amras, men han skal ikke få fullføre det han har tenkt å si til meg.

«Du er ikke særlig snill!» brummer jeg til ham.

«Drømte du noe-»

«Jeg trodde det jævla gresstrået ditt var en edderkopp. Til opplysning så hater jeg edderkopper.» knurrer jeg.

«God morgen til deg!» Ler Amras.

Jeg himler med øynene og av en eller annen grunn har jeg lyst til å vise ham fingeren. Han skremte vettet av meg og fikk meg til å framstå som en idiot. For en drittsekk han er. Det er urettferdig mot meg.

«Jo takk,» mumler jeg. «Hvorfor et gresstrå?»

«Jo altså. Det er ingenting. Hva vil du for noe i dag?» Amras drar en hånd gjennom håret.

«Sove!» Kommer det fra Esmerelda som har satt seg opp i sengen. Hun ser ertende på meg. De lilla øynene hennes gnistrer og det sorte håret rammer inn ansiktet hennes. Hun ser henrivende ut, og seriøst, hadde jeg vært en gutt hadde jeg så lagt an på henne. Hm, i grunn når jeg tenker over det så ville vel Runar som er homofil gått for henne. Vel han valgte jo å være heterofil for meg? Kanskje jeg burde være glad han ikke er her.

«Kom Mia. Så legger vi oss!» Sier Amras ertende og avbryter tankene som begynner å hope seg opp i hodet mitt. Esmerelda bryter ut i latter.

«Neeeei!» Svarer jeg fort. «Nå har du fått meg ut av sengen, og da skal jeg ikke sløve. Nå vil jeg ut.»

«Men jeg liker å sløve!» Kommer det fra Amras som legger seg flat ut på sengen min.

«Synd! Vi hadde kunnet sløve om du ikke vekket meg slik du gjorde!» Sier jeg med frekk stemme. «Nå vil jeg se All- et- eller- annet.»

«Ikke med en gang?»

Esmerelda holder vel på å dø borte i sengen. Hun hikster etter luft, mens hun ler og ler. Amras ser beende på meg, men ikke pokker at han skal få sløve nå. Han kunne vekket meg på en mildere og penere måte, i stede for å kile meg med et gresstrå som fikk meg til å assosiere det med en stygg edderkopp. Bestemt legger jeg armene i kors over brystet og hever haken sta.

«Du må nesten stå opp med henne, Amras.» Ler Esmerelda. Hun sender ham et skadefro smil i det han stønner og da er helvete løs. For da bryter jeg ut i latter og Esmerelda begynner også å le. Vi ler og ler så tårene triller. Til slutt tar vi oss sammen, og jeg er så klar for å komme meg ut, men Amberlia har andre planer først. For hun mener jeg må spise frokost. Når jeg uskyldig prøver å nekte så kommer hun med den herlige trusselen om å binde meg til en stol og tvangsfore meg. Jeg kunne spise frivillig eller la henne mate meg. Men mat må jeg ha i meg. Amberlia er ganske nådeløs når hun legger den siden til. Det er enten eller. Aldri noe kjære mor, kan man vel si. Men likevel så slipper man ut etter hvert. Hun er jo ikke helt nazi heller da.