Kapittel 2
Den nye gutten
Jeg stønner oppgitt og ser på Runar. De blå øynene hans møter mine øyne. Uskyldige som f, men han er ikke uskyldig. Han behøver ikke prøve seg. Det er han som er skurken i dette tilfellet. Hvis vi har trøbbel nå, så er det hans feil! Jeg er for en gangs skyld ikke den freaken som skaper show og problemer.
«Martha og Runar da...» Læreren ser på oss med lattermilde øyne. Hun er en middelaldrende kvinne med grått hår og et mildt ansikt. Øynene hennes er grønne og strålende. «Jeg vet ikke helt hva dere prøver på, men det er ganske opplagt at dere virkelig prøvde å overgå alle andre. Men at-»
«Til vårt forsvar-» Begynner Runar og nå ser han plutselig mer nervøs ut. Selvsikkerheten er borte. Hah, den fortjener han, men hvis dette prosjektet skal ha kostet oss en dårlig karakter skal jeg personlig vri om nakken hans.
«Hysj, Runar. Jeg må bare si at presentasjonen deres var fabelaktiv. Jeg ble bekymret med det samme dere begynte, men etterhvert levde jeg meg inn i det dere fortalte. Jeg ble bekymret for Runar. Da du kunne vise til at du hadde brukt sminke og bildene du ikke var redde for å ha framme. Da du gjorde stemmen din feminin. Og den diskusjonen dere laget med for og motargumenter for at gutter og jenter bruker sminke var genial. Så lenge jeg har vært lærer, har jeg aldri opplevd en så fantastisk framførelse av argumentasjon for og imot sminke. Bravo. Er det forresten noe som fenger dere?»
Jeg måper mer og mer. Hvert ord læreren sier er en fantastisk nyhet, synes jeg. Det som er kluet, og det at jeg trodde vi hadde gjort det dårlig var at vi kom på at vi kunne bruke sminke i går. Ja, altså... Runar var jo hos meg i går, og vi hadde en god og lang diskusjon om både sminke og håret mitt. Etter diskusjonen fant vi ut av vi hadde så mange for og motargumenter at vi rett og slett kastet det gamle prosjektet og sminket oss, ordnet håret og slikt og framførte det i dag. Jeg ble litt redd da læreren sa at vi måtte bli med henne på kontoret. Livredd faktisk. Vi var de siste som framførte og dermed ble timen kortere for de andre, mens vi ble dratt med på et kontor.
«Yay!» Kommer det entusiastisk fra Runar. «Jeg visste jeg var fin med sminke!»
Læreren smiler bredt og ler. «Dere er et lite radarpar.»
Jeg og Runar veksler blikk.
«Ja. Vi er best vi,» Ler Runar og bøyer seg mot meg og gir meg en forsiktig klem. «Bestevennen min.»
Jeg skjemmes egentlig. At han viser vennskapet vårt på denne måten er på en måte nytt for meg. Likevel kan jeg ikke la meg skremme. Nei i stede så rødmer jeg. Læreren smiler bredt og sender oss ut.
Vel ute i korridoren bryter vi begge sammen i latter. «Så fantastisk!» Presser jeg fram mellom latterhikstene mine.
«Jeg er et geni!» Kommer det fra Runar. «Du som ikke ville det først!»
«Jeg hadde tenkt å kaldkvele deg!» Fniser jeg. «Men du er et geni som fortjener å leve!»
Blikkene våres møtes igjen.
Vi er helt stille i noen sekunder før vi knekker sammen i latter igjen.
«Freaks!» Kommer det fra noen i det dem går forbi oss. Jeg retter meg opp og blir alvorlig. Det samme blir Runar. Han blunker og drar en hånd gjennom håret. Jeg rister på hodet og stønner. Hvorfor må folk være så merkelige? Det er så irriterende.
«Skal du være med ut?» Spør jeg og blunker til Runar. Han smiler mot meg og rister på hodet.
«Har du ikke hørt om at det begynner en ny gutt i klassen?»
YOU ARE READING
Mon Ange - Bok 1
RomanceMon Ange - Serie Mia, Tror hun er ei helt vanlig jente, men hun har en medaljong der navnet Letha er risset inn. Hun er normal, men drømmer seg støtt og stadig bort. En dag tar hun til å drømme om en gutt med blondt hår. Etter den drømmen begynner d...
