Kapittel 25
Sverd
«Kan du holde pusten?»
«Jeg holder jo pusten!»
«Jeg trodde mennesker var lik oss i formen...»
«Kaller du meg tykk?!»
«Nei, eller i forhold til meg....»
«Est, slutt!» Aerandi, kommer gående bort til oss. «Hun er ikke tykk, og hun holder pusten. Hun er perfekt. Hun er lik Myrthel i form. Det er bare du som er ekstremt tynn.»
Est, puster ut bak meg. Den mørkhårede alven er vakker, men tynn. Atpåtil kaller hun meg tykk. Dette hjelper virkelig på selvtilliten min. En alv – en fuckings alv – kaller meg tykk.
«Aerandi, vi må få henne til å se mest mulig ut som oss. Hun har ikke den elegansen?»
«PHØ!» kommer det fra meg. Denne alven virker så frekk til tider. «Jeg kan knekke hvert bein i kroppen din, og da spørs det hvem av oss som er elegant.»
«Fyrig!»
«Hold kjeft og gjør jobben din!» Aerandi legger armene i kors og ser oppgitt på oss. «Letha, prøv å strekke armene i luften og hold pusten.»
Jeg sukker og strekker armene i været, samtidig som jeg trekker pusten dypt og holder den. Est strammer hardt til og det kommer en rar lyd av munnen min. Jeg skal ikke la den frekke alven knekke meg. Hun strammer og strammer og jeg kjenner et øyeblikk jeg blir irritert. Hvorfor skal hun stramme så masse? Jeg får ikke puste. Det strammer så hardt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Fuck, fuck, FUCK!
«Hvorfor må jeg strammes så inn?» presser jeg fram. Jeg er lei. Det gjør vondt.
«For å være vakker.» kommer det kjapt fra Est.
«Hun er vakker!» knurrer, Aerandi advarende. «Få på henne tunikaen og rustningen. Så er det bare å lære henne det hun skal.»
Før jeg vet ordet av det sukker, Est. Så slipper hun korsettet og kommer bort med en grønn tunika som hun trer over hodet mitt. Hun knyter et belte om livet mitt. Deretter trer hun forsiktig på meg en mørkegrønn vest. Jeg tror først det er en vest, men i det det kommer mot kroppen min, kan jeg kjenne at den er litt tyngre. Stoffet kjennes mykt ut, men på en spesiell måte. Det tilpasser seg kroppen min. Men hvorfor kjennes det ikke så lett ut? Og skal jeg virkelig ha en rustning utpå det?
«Det er en diskre rustning.» sier Aerandi, før jeg når å spørre om noe.
«Diskrè rustning?» spør jeg og ser rart på ham. Han ler dempet og ser på meg med de blå øynene sine.
«Nja, diskre er vel ikke det rette ordet? Jeg mener selvsagt en rustning som... ja, som ikke vises godt. Du skjønner... litt mer skjult. Eller forklarer jeg helt elendig nå?»
Jeg kan ikke annet enn å le av alven. Aerandi, er både søt og sjarmerende. På en og samme tid.
«Rustningen er laget av sølvtråder. Den er så å si ugjennomtrengelig. Denne typen rustning er sjelden. Mange alver brukte det før. Men det er svakheter med den. Svakheter kun en engel kan fikse. Eller det er det det sies.»
«Fortell!» presser jeg og kjenner et svakt drag i kroppen. Som om at jeg får et kuldegys, og at jeg blir dratt mot det han sier. Som om at det er noe som omhandler meg. Jeg vet det er teit, men det er da lov å tenke slik, er det ikke?
«Flott, hun er klar. Gi henne sverdet! Eller hva hun måtte foretrekke. Kanskje dere skal bruke pinner først?» Myrthel kommer gående mot oss, og smiler mot meg. «Deretter får vi fikset håret ditt og slik. Men du ser bra ut.»
YOU ARE READING
Mon Ange - Bok 1
RomanceMon Ange - Serie Mia, Tror hun er ei helt vanlig jente, men hun har en medaljong der navnet Letha er risset inn. Hun er normal, men drømmer seg støtt og stadig bort. En dag tar hun til å drømme om en gutt med blondt hår. Etter den drømmen begynner d...
