Mon Ange - Bok 1

Kapittel 22

Kapittel 22

Rytterne av Kongen

Vi rir i evigheter. Til slutt er rompen min sår. Jeg vil ikke sitte mer i salen, men om jeg går av Safir, vil jeg ikke kunne gå. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Hesten jeg rir er en tapper skapning, og kjemper som bare det. Jeg blir glad av gløden hun viser. Hun er så spesiell – kjemper så tappert for det hun vil. Virker ikke som om at denne reiser han berørt henne i det heletatt. Hun fortsetter framover med godt mot. Ørene spisset og en glød som jeg ikke hadde trodd en hest av hennes kaliber ville ha.

Etter en stund stanser Amras hesten sin og snur seg i salen. Ser bak på meg med en bekymret mine. «Er du okei? Trenger du-»

Han blir avbrutt av at Quinn stanser brått og spisser ørene. Hun ruller med øynene og snøfter høyt. Amras ser seg rundt med et alvorlig blikk og deretter ser han ned på Quinn. «Hva er det jenta mi?»

Quinn står helt stivt med spissede ører og ser innover skogen. Hun holder hodet høyt hevet. Hver muskel i den brune kroppen er spent, og den svarte halen er hevet opp i luften. Det kan se ut som om at Quinn er klar til å flykte. Safir står avslappet et øyeblikk. Virker ikke til å bry seg om noe. For ei flink dame hun er. Men i neste nå løfter hun det rødbrune hodet sitt så brått at den kremhvite manen flagrer om halsen hennes. Hun blåser høyt og ser seg vaktsomt rundt, mens musklene spenner seg. Hun utstøtter et høyt vrinsk som får kroppen hennes til å riste før hun reiser seg opp på bakbena. I det hun lander på alle fire tar hun kontrollen over bittet. Hun gjør et kast med hodet, før hun kaster seg fram i vill galopp.

«Ikke la henne stikke, Letha! Hun vil-»

Amras roper etter meg, men jeg hører ikke hva han skulle si. Safir har ikke planer om å stanse. Hun suser framover mellom buskene. Like etter hører jeg et merkelig rop på siden av meg. Jeg ser meg rundt, men kan ikke se noen ting. Safir spisser ørene og kaster på hodet igjen. Jeg klamrer meg til henne. Skal hun gi rumpen min gangsperre?

En høy og skingrende lyd flerrer luften.

Jeg skvetter og ser meg rundt. Mørke skikkelser beveger seg mellom trærne. Det er hester der. Hvite, svarte, brune, grå, flekkete – ja alt av hester galopperer mellom trærne på hver side av meg. På ryggene deres sitter kappekledde personer. Noen ganger når solen skinner inn mellom trærne kan jeg se det glinse i sverdene deres. Jeg tror det er sverd. I en verden som dette er det vel det mest logiske? Jeg kan også skimte kogger på ryggen og enkelte som griper etter piler, eller er det buen? Hva er det jeg har rotet meg opp i nå da? Kanskje jeg kan ri fra hvem enn denne flokken med ryttere er? Jeg bestemmer meg for å prøve. Panikken holder på å bygge seg opp i meg. Mest av alt vil jeg hyle og legge meg på bakken og gråte som en unge i trass. Jeg er redd og lei. Hvorfor må jeg være så forvirret og bli utsatt for denne faren?

Jeg har sett på tv hvordan ryttere konkurrerer med hestene sine i veddeløp. De lener seg forover for å unngå lufttrykket. De har også korte stigbøyler og står i hockeystilling. Hadde nå jeg bare bevart mine rideskills skulle jeg virkelig ha gjort det for å ri fort med Safir, men jeg tør ikke sjanse meg opp. Dessuten kan jeg ikke justere stigbøylene når jeg rir i galopp mellom trærne. Jeg ser meg rundt og ser at de ennå forfølger meg. Bestemt reiser jeg meg og står i stigbøylene. Jeg holder et stødig grep om tøylene og presser overkroppen ned mot Safir sin hals. Jeg lukker øynene et øyeblikk og bare kjenner hvordan hoppen beveger seg under meg. Ser et øyeblikk for meg første gang jeg så Safir. At jeg følte at jeg hørte til med henne. Denne følelsen griper tak i meg igjen. Jeg kan kjenne hvert galoppsteg hun tar. Hver lille bevegelse. Kjenne hjertet hennes og høre den jevne pusten. Jeg borrer fingrene mine inn i den myke manen og fryder meg et øyeblikk over følelsen av silkeman mellom hendene. Hva er det med denne rødbrune hoppen som fascinerer meg så? Hvordan kan jeg føle meg så sammensveiset med henne?