Mon Ange - Bok 1

Kapittel 4

Kapittel 4

Runar da!

Tilstanden er merkelig. Myke fingre stryker over ansiktet mitt. Hodet mitt verker og kjennes tungt ut. Likevel må jeg bare åpne øynene. Jeg forventer at lyset skal svi i øynene mine, men det gjør ikke det. Han sitter bøyd over meg som en engel. Lyset likner en glorie rundt kroppen hans. Øynene er brune og varme. Hjertet mitt begynner å slå, og jeg puster tungt ut.

Han legger to fingre på leppene mine og smiler svakt, før han forsiktig stryker litt hår vekk fra det ene kinnet mitt. Bevegelsene er så forsiktig og små. Likevel etterlater han huden min brennende der fingrene hans var. Han fjerner de to fingrene han har på leppene mine og blunker. Ansiktet er så mye vakrere på nært holdt. Jeg blunker og vrir på meg. «Hvem er du?» hvisker jeg hest. Jeg vil vite.

Gutten rister på hodet og smilet viskes vekk fra ansiktet hans. Øynene blir så såre, og ansiktet blir så trist at det gjør vondt innvendig og se smerten. Noe er galt. Hjertet mitt hopper over et slag og jeg blir nervøs med en gang han spenner musklene. Klar til å forsvinne vekk fra meg. Øynene mine vider seg ut og jeg griper etter ham i det han vrir seg litt unna meg. Jeg kan ikke la han gå. Ikke nå. Jeg må vite alt om ham. ALT! Hvem er han? Hvorfor er han så umenneskelig vakker?

«Lukk øynene!» Hvisker han nærmest åndeløst. Jeg er tilbake til virkeligheten. Hører ikke stemmen hans, og det irriterer meg. Jeg vil høre den. Han må ha fin stemme med et så pent ansikt. Jeg blunker overrasket, men lukker øynene mine. Med en gang de lukkes, forsvinner verden, og alt blir svart for meg.

«Du kan ikke elske meg!» Stemmen hans er hard som et piskeslag. Likevel vet jeg at han tvinger stemmen sin til å være hard og kald. Jeg vet at han pleier å ha silkemyk stemme.

Øynene mine fylles med tårer. «Hva mener du?»

Ansiktet hans blir trist og sørgmodig. «Beklager... Ikke elsk meg. Jeg er bare trøbbel for deg, og jeg vet du har nok av det akkurat nå.»

«MEN?!»

«Jeg bryr meg om deg. Jeg-»

«Vær så snill. Ikke svikt meg. Jeg trenger deg-»

«Martha?» Stemmen er mild og varm. Den løfter meg ut av drømmen om en fantastisk gutt. En gutt som jeg tydeligvis elsket. Jeg kan ikke elske noen, men det var en søt drøm. Eller den var ikke søt, siden han avviste meg. Jeg åpner øynene og håper på at det er den blonde gutten. At han skal være der med de myke bevegelsene sine. Med fingrene som setter huden min i brann. Men han var ikke virkelighet. Han var bare en pokkers drøm.

Jeg åpner øynene ser inn i et par blå varme øyne. Et bekymret ansikt som tilhører en jeg er glad i. Et lite gisp farer over leppene mine.

«Martha!» Runar bøyer seg ned og klemmer meg. Kinnet hans er varmt mot mitt kinn. I det han vrir seg litt unna meg kan jeg se ansiktet hans. Øynene lyser av bekymring og redsel.

«Hvordan?» Hvisker jeg og setter meg delvis opp. Runar pleier ikke å gå denne veien, eller dra hit, med mindre han må. Derfor er jeg nå svær overrasket. Dessuten vil jeg vite.

«Fikk plutselig en følelse av at jeg måtte komme hit. Eller jeg dro hit da jeg hadde prøvd å ringe deg mange ganger, uten å få svar. Da jeg kom hjem til deg, så var det ingen der. Derfor fikk jeg følelsen av at noe var galt og at jeg måtte komme hit,» Svarer han med mild stemme og stryker meg over håret en gang. «Da jeg kom hit... jeg så en skikkelse løpe herfra.»