Mon Ange - Bok 1

Kapittel 5

Kapittel 5

Reddende engler

Jeg og Amras finner etterhvert tonen og blir gode venner. Amras viser seg å være ganske snill og forståelsesfull. Han blir god venn med Runar og vi finner på mye morsomt sammen. Han driver foreløpig ikke på med noen idrett eller noe slik, så det hender jeg tilbringer ettermiddagene mine sammen med ham. Amras tar seg tid til å lytte, og han lar ikke noen si noe frekt til meg. Han har en evne til å roe nervene mine. Det kan til tider virke slik. Amras er på en måte litt anderledes. Han er som Runar til tider. Annerledes på en søt og herlig måte. Men ikke på den måten at jeg er forelsket i ham. Så klart... Amras er pen også. Dype blågrønne øyne som lyser av ærlighet, røde lepper som nesten bestandig er krummet i et smi, og et ansikt som lyser opp hverdagen. Han er høy og tynn. Ganske hengslete kan man si, faktisk. Også er det Runar. Vennskapet vårt er for tiden litt rart og spesielt. Spesielt på en positiv måte altså.

**

Jeg er på tur hjem fra skolen. Himmelen er grå og skyene er mørke. Vinden blåser og lager en høy lyd i tretoppene og små regndråper slår ned mot meg. Kulden har alt slått innover meg. Fingrene mine er numne av kulden og jeg har en ubehagelig kuldefølelse. Dette er så typisk høsten. Trærne klager og vinden uler i ledninger og i fjellet. Brått høres et høyt ul i det fjerne. Et ul som skjærer gjennom marg og bein. Grøsset går gjennom kroppen min og får meg til å gå fortere. Jeg bestemmer meg med en gang for å ta en snarvei hjem. Da må jeg gjennom en gammel kirkegård, og med å gå gjennom den sparer jeg cirka ti minutter, og etter å ha gått gjennom kirkegården er det å gå opp en bakke og ned en liten skråning så vil jeg komme ut på en liten sti og med å gå denne veien sparer jeg til sammen bortimot tjue minutter.

Det suser kraftigere i trærne og porten tik kirkegården knirker uhyggelig. Jeg har ikke lyst til å gå gjennom kirkegården. Stanser opp med den store messing porten og ser inn. Gravstøttene står der ensomme over en hver grav. Tenk at under jorden ligger likene til døde mennesker. Med hver gravsteiner. De ligger under bakken og bare venter på at et offer skal komme gående over graven deres. Kalde knokler som skyter opp av jorden og griper tak i bena til ofret. Jeg ser for meg hvordan jeg går over en grav og at de kalde knoklene tar tak i meg. Bena mine begynner å blø, og på en eller annen måte blir jeg drept og zombiefisert. Herregud, nå må jeg ta meg sammen! Bestemt trekker jeg pusten og går inn på kirkegården. Med en gang jeg er kommet innenfor den store messing porten griper en følelse av ondskap tak i meg. Jeg stivner og greier ikke bevege meg et øyeblikk. Hvis jeg er rask så skal jeg kunne komme meg hjem uten problemer. Bestemt begynner jeg å jogge. Jogger forbi massevis av gravsteiner og kors. Redselen sitter som en klo i brystet mitt.

Stillheten brytes av et høyt ul. Et gisp farer over leppene mine og jeg er sikker på at jeg nå kommer til å dø. Hjertet begynner å hamre vilt og hardt i brystet på meg. Uansett hva enn som laget den høye lyden, så vil skapningen lett kunne høre mitt bankende hjerte. Det knekker i en grein et stykke fram. Jeg stanser med en gang og musklene spennes. Jeg står helt stivt og stirrer framover. Sekundene tikker avsted og jeg blunker før jeg går framover. Brått hopper den over en gravstein. Enkelt og uhemmet.

Jeg stivner igjen. Holder pusten og stirrer på skikkelsen. Den er mørk og jeg har følelsen av ondskap. Dette er ikke min blonde gutt. Skikkelsen forsvinner. Nølende begynner jeg å gå stille framover. Vindstyrken øker bare på. River i håret mitt. Får trærne til å suse over hodet på meg. Jeg kjenner det gå et grøss igjennom meg når det knaker i greiner. Dette er ikke morsomt. Kulden biter meg hardt i huden og gjør vondt. Redselen klemmer i brystet mitt. Jeg trekker pusten fort og begynner å jogge. Desto fortere jeg jogger, desto fortere kan jeg komme meg ut. Jeg runder en sving og kan se porten i andre enden av kirkegården. Jeg er snart ute. Hjertet mitt gjør et gledeshopp i brystet på meg, og jeg kjenner redselen begynne å renne ut av meg. Kommer meg ut av kirkegården, kan derfra velge å følge veien hjem. Eller løpe ned den lille skråningen som fører til en annen vei og velge å gå en sti mellom noen store trær. Jeg er så godt som hjemme da. Eller jeg kan velge å gå en opplyst og trygg vei. Nå vakler jeg veldig. Jeg puster ut og løper fortere framover. Nærmer meg porten.