Mon Ange - Bok 1

kapittel 16

Kapittel 16

Drømmer og mareritt

Vandrer mellom trærne. Det er tidlig på morgenen og det er grålysning ute. Jeg kommer ut på en stor lysning. Det renner en stor elv her. Tåkedisen ligger på den andre siden av elven. Små ildfluer svever i luften og trærne er høye og spøkelsesaktige. Luften er fuktig rundt meg. Vakker sang kan høres. Det er som om at jeg er i en annen tid, eller et annet land. Hele stedet er preget av noe som ikke kan forklares. En mystisk stemning. Den vakre sangen, tåkedisen, ildfluene. Alt gjør dette magisk. Ubeskrivelig.

Tåkedisen kommer sakte glidende mot meg.

«Det er henne!» Hviskes det mellom trærne. Et lite vindpust kommer bærende gjennom skogen. Ubeskrivelig kald og guffen. Den vakre sangen som fyller stedet stanser brått. Tåkedisen legger seg rundt meg på alle kanter. Alt blir stille og skremmende. Jeg blir stående og holde pusten. Venter på at noe fælt skal skje. Stillheten er grusom. Forsiktig ser jeg meg rundt.

«Hvor er dette?» Spør jeg høyt. Stemmen min er uvanlig høy og skingrende. Svaret får meg til å grøsse. Et høyt og hjerteskjærende vrinsk bryter stillheten. Jeg ser meg skremt rundt og merker meg at noe av tåken rundt meg forsvinner. Det forsvinner en stripe over elven, og gjennom tåken ser jeg den. På den andre elvebredden står en hvit, grå eller sølvfarget hest. Den steiler høyt og fekter vilt med hovene. I det den lander ser den direkte på meg med mørke øyne. Øyne som brenner seg fast i sjelen min. Jeg gisper etter luft og tåken legger seg om meg. Jeg ser meg panisk rundt. Lytter. Hovslag. Hesten forsvinner, men forsvinner ikke. Igjennom tåken, over vannflaten kommer den galopperende. Hovene rører ikke vannet. Den svever på tåken. Bevegelsene er lette og grasiøse. Det er som om at hesten danser. Øynene gnistrer og den hvite man blir i ett med tåken. Den vrinsker høyt og skingrende. Trollbinder meg. Jeg klarer ikke flytte blikket. Klarer ikke trekke meg unna magien. Hesten er magi. Den er i ett med tåken. Galopperer i skygger uten en lyd.

«Hun er tilbake. Hun er tilbake!» hviskes det mellom trærne. Jeg ser meg rundt, men klarer fremdeles ikke ta blikket helt fra hesten. Den stanser og ser på meg. Jeg kan se den helt klart og tydelig. Stor og kraftig men likevel en muskuløs kropp. Mulen er grå og kroppen er hvit. Manen er lang og lys og blir i ett med tåken. Panneluggen er blåst til side og store mørke øyne stirrer med sorg og lengsel på meg. Dette er ikke en hest. Ikke en normal hest. Det er noe med den. Den er ung og sterk, og ikke normal. Den er magisk. Kommer gående mot meg med spissede ører. Av en eller annen grunn føler jeg en tilhørighet et øyeblikk. Derfor strekker jeg hånden mot hesten.

«Ikke ennå. Gjør det, og du nærmer deg din død med stormskritt!» hveser en stemme.

Jeg våkner med et rykk. Sperrer opp øynene, men lukker dem fort igjen fordi lyset er så skarpt. Jeg merker meg at jeg ligger i ei myk seng. Teppet ligger lett over kroppen min. Lett som en fjær. Jeg trekker pusten dypt og åpnet øynene sakte. Rommet er opplyst, og stort. Det er vegger av tre. Ei dame med vaniljehvit drakt bøyer seg over meg. Øynene hennes er blå og håret er helt svart. Forsiktig stryker hun meg over halsen. Dette får meg til å ynke meg.

«Letha?» Nolofinwê ser på meg med bekymrede øyne.

«Mia?! Du lever!» Amras reiser seg fra en stol og kommer bort til sengen. «Hvor-»

«Ikke snakk til henne!» Sier kvinnen rolig og ser strengt på Amras.

«Hvorfor ikke?» Amras stanser midt i bevegelsen sin. Forvirringen lyser i blikket hans.

«Er det ikke åpenbart?» sukker Nolofinwë og ser på han. «Enja har helbredet henne, og nå trenger hun hvile!»

«Jo, fordi jeg har brukt sterk magi på halsen hennes. Som Nolofinwë sa, så trenger hun hvile. Så du og han skal bare husje dere ut. Dere kan hente henne senere.» Sier kvinnen som tydeligvis heter Enja?