Mon Ange - Bok 1

Kapittel 19

Kapittel 19

Forelsket alv

At Amras var rasende da han fant meg og Lessièn, det kan jeg skrive under på. Sinnet ble midlertidig erstattet av glede i det han ble gjenforent med en gammel venn. Gleden hadde blomstret i øynene hans og sinnet hadde forduftet. Etter litt snakking ble begge alvorlige og Alec dro Amras litt vekk. De snakket dempet og lavt og begge så på meg, før Amras nikket alvorlig. Etter en liten stund kom de tilbake og fortalte at Alec og Lessièn skulle dra sammen til Eevy, mens jeg og Amras dro til de andre. Eevy hadde ting hun skulle informere dem om, og Alec hadde hatt i oppdrag å finne Lessièn for dette Eevy skulle fortelle. Lessièn ville jo ikke være med dem, hun ville mye heller være med meg, men likevel måtte hun dra sammen med Alec. Særlig da han dro frem bevispapir på at Eevy hadde gitt ham dette oppdraget. Jeg må innrømme at jeg ikke stoler på fyren, og ikke liker at Lessièn drar alene med han, men jeg kan ikke gjøre noe med det, og hun er en flink kriger, vil jeg tro.

«Vær forsiktige,» hvisker Lessièn i øret på meg. «Så ses vi snart. Lykke til når du møter kongen og drønningen.»

Jeg nikker og hun smiler et skøyerartig smil, før hun forsvinner inn mellom trærne sammen med Alec. Jeg rekker ikke en gang å si noe før hun er borte. Amras ser på meg og blunker.

«Du ser en smule forvirret ut?» Sier han og smiler.

«Er det noe rart?» Svarer jeg og kjenner et snev av irritasjon skylle gjennom meg. «Fordi jeg er jævlig forvirret. Bare så du vet det!»

Amras humrer til svar og begynner å gå innover skogen. Jeg stønner av irritasjon og går etter ham. Vi går innover og etter en liten stund er vi med de andre. Eàràne lurer virkelig på hvor Lessièn er, men Amras bare sender henne et frustrert og irritert blikk og sier enkelt og greit at han skal forklare senere, men ikke gidder nå. Jeg setter meg ned og trekker bena opp under meg og hviler haken mot knærne. Alvene sitter nå rundt et bål og snakker ivrige med hverandre. En sum av stemmer. Jeg er ikke en del av dette. Alle her hører sammen, men jeg gjør ikke det. De er lykkelige. Jeg vil ikke avbryte noen av samtalene. Til slutt ser jeg Eàràne se opp og se direkte på meg. Øynene hennes gnistrer og med en grasiøs bevegelse reiser hun seg og kommer lett bort til meg. Setter seg ned og møter blikket mitt. Bålet speiler seg i øynene hennes og det gylne håret hennes får et oransje skjær i seg. Hun er virkelig et mystisk syn.

«Hva skjedde egentlig i dag?» Spør hun med en nysgjerrig undertone.

«Hva mener du?» Spørsmålet mitt er helt uforstående. Jeg forstår ikke helt hvilken situasjon hun sikter til.

«Da du ble fraktet til healeren. Altså... Jeg så du hadde vondt!» Sier hun og stryker en hårlokk inn bak det ene øret sitt. Dette gir henne et fryktelig uskyldig utsende.

«Åja, det ja..» Kommer det sakte fra meg. «Da jeg var i min verden hadde Djerva fått en mulighet til å bite meg i halsen. Men det-»

«Herregud, denne Amras Elensar kan fan ikke passe på å holde deg unna trøbbel. Han er håpløs!» Sier hun høyt og det gnistrer i øynene hennes. De andre alvene blir stille og retter blikkene sine mot henne. Noen ser mer spørrende ut, enn andre. Eàràne hever hodet stolt og gjør et kast med det så håret danser om henne. «Ja, jeg sa det!»

«Da hørte jeg ikke feil!» Kommer det fra Amras og han ser direkte på henne. Dette får henne til å heve hodet litt mer og smile mot ham.

«Nei, det gjorde du ikke. Any problems?»

«Du sårer meg...» Amras blunker og svelger.

«Det gjør jeg vel så ikke!» Kommer det fort og spydig fra Eàràne. «Jeg bare sier sannheten.»