Mon Ange - Bok 1

Kapittel 20

Kapittel 20

Ikke glem ham

Esmerelda er et mildt vesen. Hun er snill og god og man kan ikke være sint på henne. Selv ikke når hun vekker en med å ha en isbit i bh-en. Selv ikke da kan man bli sint på henne. Hun vekker meg slik i dag for å gi meg en kick ut av sengen. I tillegg sier hun at hun vil snakke med meg om noe. Jeg er søvnig og forvirret over situasjonen. Alt jeg husker, er at jeg sovnet med en gang jeg kom hjem til alvehuset.

«Vil du at jeg skal finne et passende antrekk til du skal treffe kongen og dronningen?» Spør hun rolig og står å betrakter meg. Det lange håret hennes henger mykt ned og rammer inn ansiktet. De lilla øynene har et trist uttrykk i seg. «Beklager at jeg vekket deg med en isbit. Men jeg ville bare forsikre meg om at du våknet.»

Jeg smiler og setter meg. «Det er veldig snilt av deg, Esmerelda. OG Jeg vil gjerne se vakker ut når jeg skal treffe kongen og dronningen. Jeg ser jo ikke ut. Bare et menneske.»

Esmerelda svelger og setter seg på sengen min. Hun strekker seg fram og tar den ene hånden min og smiler sørgmodig. «Du er så mye, mye mer enn bare et menneske. Jeg tror bare ikke du er klar over det selv!» hvisker hun og blunker kraftig. «Du er rett og slett spesiell. Alle kan se det.»

Jeg svelger og legger hodet på skakke, mens jeg ser på Esmerelda. Virkelig ser på henne. Det svarte håret med det lilla skjæret. Det fin skårede ansiktet og den beste men skjøre holdningen. Forsiktig ser jeg på øynene hennes. De lilla øynene som rommer så alt for mye. Et blikk som er dypere enn havet. Fylt med sorg, smerte, kjærlighet og visdom. Jeg klarner halsen. «Takk, Esmerelda. Det betyr mye det du sier. Jeg er veldig takknemlig.»

«Nei, ikke vær det. Jeg som burde være takknemlig. Jeg har sett noen mennesker, og aldri sett noen som deg. Eller jeg så et barn som deg, for mange år siden. Broren min elsket det barnet. Hun var ei menneskejente. Ei virkelig vakker ei. Men hun ble tatt fra broren min og alvene. Hadde vi bare kunnet beskyttet henne, ville alt vært annerledes. Broren min elsket henne virkelig, og han har ikke elsket noen annen jente siden.» Stemmen hennes sprekker nærmest og hun blunker kraftig som å få vekk tårer. Hun ser ned i sengen.

Jeg klemmer hånden til Esmerelda og blunker. Kjenner hvordan øynene mine begynner å svi. «Det gjør meg vondt å høre. Hvis det er noe-»

Esmerelda løfter hodet og ser på meg. «Ikke vær det. Jeg er så glad jeg møtte deg. Du er en fantastisk person. Jeg tror broren min ville likt å kjenne deg. Det er bare så synd det er slik det er.»

«Hva mener du?»

Esmerelda blunker og borrer de lilla øynene sine inn i mine. «Du vet innerst inne hvem han er.»

Jeg rykker til og stirrer på henne. Lar blikket flakke rundt i rommet. Det går rundt for meg. Hvem er broren hennes? Hvorfor vet jeg ikke her og nå hvem han er? Hvem? Hva? Hvor? Jeg er så forvirret at jeg ikke kan sette ord på det. Bilder danser på netthinnen min i en søken etter å finne ut hvem det kan være. Hvor kan jeg ha sett ham? Hvorfor er det innerst inne at jeg vet det?

«Altså,» Begynner Esmerelda og ser på meg. Hun forstår at jeg er forvirret. «Broren min var virkelig en menneskekjenner. Uansett hvor ille dette høres ut, så falt han for et menneskebarn. Men det var noe med dette barnet. Noe helt annerledes. Hun hadde en helt ren sjel. Akkurat som din. Din er ikke et nett av løgner. Bare små hvite til tider, og de er lov. Selv ikke alle alver er så rene i sjelene sine. Amras foreksempel han lever til tider i et nett av løgner. Et nett av løgner for seg selv og andre. Det er bare trist. Men likevel er det slik verden har blitt. Jeg og broren min vil holde oss så rene som overhode mulig. Broren min lyver ikke om han ikke må. Men når han lyver, er det for å beskytte. Den typen løgn vil jeg si er greit. Det er ikke bra, men det er for en god sak. Den med rent hjerte vil forstå. Løgn er ikke greit, men noen ganger kan man se det gjennom fingrene. Den viktigste egenskapen, er å kunne tilgi. Jeg kan se det i blikket ditt. Rene og kjære tilgivelsen. Du tilgir så og si alt. Det er en god egenskap. På den måten vil heller ikke sinnet ditt på en måte fortæres. Når man bærer nag skaper man onder energier rundt seg. Disse går inn på ens psyke og helse. Det er ikke bra. Ofte sier mennesker at det bor en demon i dem, men egentlig er det bare energien man selv har skapt som er det vonde.»