Mon Ange - Bok 1

Kapittel 24

Kapittel 24

Myteskapning

Jeg tror faren er stor for at jeg sitter og innbiller meg noe. Hånden strykes over kinnet mitt. Munnen hans beveger seg, men det kommer ingen ord. Likevel vet jeg at han er der. Han tar tak i håret mitt og lar fingrene gli gjennom det. Et grøss går gjennom kroppen min. Munnen hans krummer seg i et varmt smil som når øynene hans. På nytt drar han fingrene gjennom håret mitt. Bøyer seg ned mot meg, og jeg kan kjenne den varme pusten mot kinnet. I neste sekund kjenner jeg leppene hans mine. Jeg lukker øynene og varmen eksploderer gjennom kroppen min. Hjertet mitt dunker hardt mot brystkassen min, og rødmen brenner i kinnene mine.

Bitende kulde.

Jeg sperrer opp øynene mine og alt er som normalt. Ikke et eneste spor etter gutten. Jeg ser meg forvirret rundt og puster ut. Alt jeg nettopp følte virket så virkelig. Jeg tar en hånd opp til kinnet mitt, og kjenner hvor varm huden er under fingertuppen. Jeg følte han. Til og med kysset. Jeg følte det. Jeg håper ikke jeg er blitt gal. Han ga meg et løfte om at jeg ikke skulle være alene. Er det virkelig? Eller... er jeg kanskje blitt gal? Forsiktig og diskre ser jeg rundt på de andre alvene. De sitter og ser fram. Amras, har den tiden jeg innbilte meg gutten gått fram til Myrthel og satt seg der jeg satt da jeg fortalte historien. Likevel klarer jeg ikke helt riste av meg følelsen av at jeg så gutten, og ikke de andre gjorde det. Det er noe som ikke stemmer, og dette slår meg virkelig i magen. På en helskrudd måte så vet jeg at jeg ikke innbilte meg kysset. Hvis ikke hadde jeg ikke vært så varm i kinnene, og hjertet mitt hadde ikke slått så fort som det gjør.

«Hvor vil du jeg skal starte, Myrthel?» Spør Amras. Stemmen hans rykker meg ut av tankene mine. Jeg løfter holdet og ser på ham. Han sitter og ser på meg med et alvorlig utrykk i ansiktet sitt.

«Jeg har jo hørt hvordan det var med, Mia... At du begynte på skolen, og om denne Runar. Fortell meg om ham.» Sier Myrthel og blunker. «Og viktig er å ikke unnlate detaljer om vår kjære, Tamario.»

Amras, ser fremdeles på meg. Prøver å møte blikket mitt, men jeg vil ikke helt. Han påsto at Runar var ond, og jeg er også spent på denne Tamiro. Jeg ser ned på skotuppene mine og kjenner forvirringen rase gjennom kroppen min. Runar er ikke ond! Han er min bestevenn. Var... Jeg kjenner et lite stikk i hjertet mitt. Han er død.

«Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Akkurat nå hermer jeg litt etter, Letha. Men det er sant. Jeg føler meg slem, og jeg føler at, Letha, burde få vite sannheten om oss myteskapninger. Sannheten om folket i Allèishià. Det vil kanskje gjøre den infoen jeg nå skal komme med litt lettere for henne å takle.» Amras, sin stemme er mild og øm. Jeg ser opp og møter endelig de grønnblå øynene hans. Hva mener han? Myteskapninger! Alvene er myteskapninger, og hva mener han med sannheten om folket i Allèishià? Jeg trekker pusten dypt og ser vekk fra Amras og møter de isende blå øynene til, Aerandi. Han drar en hånd gjennom det brune håret sitt og svelger.

«Er du ok?» Hvisker han og blikket blir bekymret. «Du er blek.»

«Mytefolket?» Hvisker jeg til svar og ser for meg, Bec og all slags skapninger. Er det en forbannelse i Allèishià? Jeg kjenner hjertet slå og en uggen følelse begynner å ta form innvendig meg.

«Ja, du har kanskje et poeng Amras. Skal du eller jeg fortelle litt? Det skal være helt kort, for hun vil få vite alt hun trenger å vite om Mytefolket hos kongen og dronningen. Og er hun den vi søker da vil hun kunne lese i den hemmelige boken, og der sies det at alt står.» sier Myrthel strengt.

«Da vil ikke jeg rote det mer til, så ordet er ditt, Myrthel. Du kan få rote dette til. Så har jeg alt mitt på det rene.» Svarer Amras kjapt og smiler eplekjekt til henne.