Mon Ange - Bok 1

Prolog

Solen holder på å synke. Den etterlater seg et rødlig lys over himmelen. Et illevarslende lys. Trærne kaster lange mørke skygger. Mørket holder på å senke seg. Trærne ser mørke ut mot himmelen, og greinene kan minne om dødelige fingre. Denne kvelden var forferdelig. Naturen holdt pusten, mens mørket senket seg og etterlot en utholdelig stillhet. Skogen varslet om at noe forferdelig ville komme til å skje. Det var bare snakk om noen sekunder igjen å vente til et helvete brøt ut.

Stillhet

Brått blir stillheten brutt. Taktiske løpende steg kan høres, og en raspende pust. En skikkelse beveger seg mellom trærne og drar med seg en til skikkelse. I det mørket har senket seg fullstendig og månen stiger på himmelen kan man se redselen i de flyktende sitt blikk. Frykten for det som kommer etter dem. Mens en gutt løper for harde livet fyller en forferdelig kulde skogen og et høyt og brøl fyller den stille luften. Et brøl som kan minne om tusener av fortapte og lidende sjeler og sårede dyr.

«Dette vil og må gå bra, jeg vil ikke la noe skje med deg.» Presset gutten fram og holdt et stødig grep om ei lita jentes hånd. Hun ser på ham med store øyne. Merker seg hvordan han ser ut. Selv om hun bare er et lite barn så kan hun se at han er mye vakrere enn noe menneske hun noensinne har sett. Han stanser brått og tar henne opp i armene sine. Holder et godt tak om henne, mens bena hans trommer bortover skogen. Hjertet hamrer i brystkassen hans. Han skjermer henne mens de løper gjennom et buskkast. I det hun ser opp så strømmer det blod nedover det ene kinnet hans. Øynene er mørke og har et mildt utrykk i seg og det lyse håret flagrer bak ham.

Friskt blod pumpes ut av huden hans og legger igjen en søtlig lukt i luften. Det som jager dem vil kunne kjenne lukten og kunne spore dem opp. Jenta må reddes. Hun er viktig og hun betyr masse for gutten. Han løper bestemt videre og vet at han forsvinner lengre og lengre fra det som jager dem. Han må komme seg unna. Få jenta vekk. Så snart hun er vekk og i sikkerhet så kan bare verden gå sin gang. Han vet bare at han må se henne trygg.

«Tam?» Stemmen er myk og hun trår fram fra mørket. De blå øynene skinner og håret henger mykt nedover skuldrene hennes. Lyse lokker som passer til den bleke huden. Gutten stanser med en gang og ser nervøst på henne, før han slapper mer av.

«De kommer!»

Kvinnen nikker og sukker. De blå øynene får et trist uttrykk i seg. «Det er så feil. Vi skal liksom ikke behøve å flykte.»

«Vi må. Jeg klarer ikke tanken på å miste henne.» Gutten setter jenta ned og kneler ved siden av henne. Han ser henne dypt inn i øynene og hjertet hans begynner å slå hardere i brystet hans. Jentas øyne blir store og triste og dette gjør at gutten skjærer en grimase i smerte. «Lover du å være snill?»

Jenta bare stirrer på ham.

«Vær så snill!» Gutten bønnfaller henne nærmest. Han stryker en varm hånd over det ene kinnet hennes og stønner. «For familien din.»

«Hvor er Peter?» Hikster jenta og stirrer hardt inn i øynene hans. «Hvor er broren min?»

«Her.» En gutt med mørkt hår og et vakkert utsende trår fram. Bak ham kommer Peter. De blå øynene er store og har et vaktsomt utrykk i seg. Det ser ut som om at han vurderer hvordan han skal reagere på ting. Ansiktet er en trist grimase og håret er klistret til hodet. Klærne er filler om kroppen hans. Med en gang han ser jenta, stormer han fram og omfavner henne. Dytter den unge mannen eller gutten vekk og klemmer søsteren hardt.

Jenta klynker og klamrer seg til broren. Over skuldrene på broren ser hun på den unge mannen som brakte henne med seg gjennom skogen. Han har et mildt utrykk i øynene, og de ser nærmest kjærlige på henne. Forsiktig kommer hun seg ut av brorens grep og går nølende bort til mannen. Legger hodet på skakke og blunker. Forsiktig setter han seg ned på huk og møter blikket hennes. «Vær tapper!»