Mon Ange - Bok 1

Kapittel 11

Kapittel 11

Flørt

Jeg vrir på meg og rister på hodet. Noe kiler meg over halsen og irriterer meg. Jeg prøver å slå vekk hva enn det er som kiler meg, men det vil ikke fjerne seg. Jeg sperrer opp øynene og møter de brune øynene til Tam. Han har et ertende utrykk i ansiktet sitt og i hånden sin har han et gresstrå. «Neimen god morgen, vesla.»

Jeg himler irritert med øynene til ham. «Åååh.»

«Sovet godt?» Kvitrer han og legger fra seg gresstrået og ser på meg med et våkent utrykk i ansiktet. Ansiktet hans avslører det jeg tenker. Han hinter åpenbart mot hvor tett vi lå sammen.

«Tam...» Jeg dytter lekende til ham.

«Jepp?»

«Du kunne ikke tenkt deg å vekke meg på en annen måte?» Spør jeg og hever et øyenbryn.

«Tjo. Jeg kunne jo ha kysset deg, eller jeg kunne ha sunget,» Tam rynker pannen. «Jeg kunne vekket deg på mange måter men jeg valgte denne. Kom igjen nå. Vi skal ut av dette hullet. Dagen i dag blir vakker og snart stiger solen, og vi må skynde oss.»

«Jasså?» Jeg setter meg opp og tar pleddet jeg hadde rundt meg, mens jeg ser på Tam som kryper mot en åpning. Lyset flommer innover den, og jeg blir glad av å se det. Jeg ser meg fort rundt, og ser at vi har vært i en underjordisk hule, eller noe slikt. Kanskje et hull et dyr har laget, eller noe slikt. Det er i alle fall røtter i taket og vegger og tak av jord. Med et smil om munnen kryper jeg etter Tam og kjenner frisk luft slå mot meg i det jeg kommer ut av den lune jordhulen. Tam tar pleddet fra meg og rister det, før han bretter det sammen og legger det i sekken sin. Deretter griper han tak i en skål og rekker den mot meg. Innholdet ryker, og jeg tar forsiktig i mot skålen og kjenner en varme skyte gjennom fingrene mine og gå oppover armene. I skålen er det oppskjæra frukt og bær som flyter i en veske. Jeg trekker inn en søtlig lukt og smiler takknemlig mot Tam. Han gjengjelder smilet og rekker meg en skje som er skåret i tre.

«Se til å få i deg mat nå!» Sier han med kjærlig stemme.

«Takk. Men dette er ikke forgiftet?» Spør jeg dum som jeg er.

«Tror du jeg vil forgifte deg?» ler Tam.

«Man vet aldri,» Svarer jeg med klok stemme og tar skjeen ned i den flytende væsken og rører litt, før jeg tar den opp med noe av innholdet på. Prøvende putter jeg skjeen i munnen og åpner øynene i overraskelse. En ubeskrivelig smak brer seg i munnen min. Sausen smelter nærmest på tungen og smaken er søt og syrlig på samme tid. Jeg har aldri smakt noe liknende før. Dette er rett og slett herlig.

Tam ser på meg med et lite smil i munnvikene. «Smaker det?»

«Tuller du? Dette er rett og slett nydelig. Er det du som har laget det?» Spør jeg ivrig.

«Ja, det har jeg laget.»

«Heretter må du lage mat til meg du!» Sier jeg glad.

«Må jeg det?»

«Eh ja! Du har bortført meg og får varte meg opp. Du er en fantastisk kokk, og jeg må bare si at jeg elsker dette her, og hadde det ikke vært for-» Jeg avbryter meg selv og smiler flaut, mens jeg putter en til skje i munnen.

Tam ler. «Spis nå opp, så får vi komme i gang med å gå.»

Jeg nikker og spiser opp. Etter å ha spist opp, pakker vi sammen, og begynner å vandre av sted mot det som jeg vil kalle det ukjente.

Tam og jeg har vandret i noe som jeg synes er en evighet. Til slutt hadde tam utålmodig kledd på meg, og satt meg på ryggen sin. Han hadde jogget avsted med meg. Han hadde beveget seg så lett, at man skulle tro at han ikke hadde hatt meg der i det hele tatt. Nå skal vi ta en pause. Jeg slipper taket i ham og lander på bakken. Denne dagen er varm og solen skinner fra en klar og skyfri himmel. Jeg ser meg rundt og nyter stedet. Det er vakkert her og mellom trærne er det stor avstand. En lett bris blåser mellom dem, og et lite stykke lengre fram strekker et vann seg langt og vakkert utover, og i enden av det er det en stor eng. Smilet farer over leppene mine, og jeg har av en eller annen grunn lyst til å bade. Blikket mitt glir mot Tam, som lener seg mot et stort tre.