Mon Ange - Bok 1

Kapittel 13

Kapittel 13

Forvirret

Med et kast og et dempet dunk sendes jeg hodestups ut av portalen. Jeg skriker til, men skriket mitt blir bort med en gang hodet mitt treffer noe hardt, og en voldsom smerte i stede hugger til. Store lyse stjerner danser for øynene på meg og jeg blinker et par ganger, mens jeg forsiktig fører en hånd mot hodebunnen min. Et gisp farer over leppene mine i det hånden min blir klissete og smerten farer gjennom kroppen på meg. Fort trekker jeg hånden til meg og oppdager at den er rød. Med store kulerunde øyne tørker jeg vekk blodet i gresset og forstår ikke helt hva som hendte. Jeg forstår ikke hva som har hendt, og hvorfor jeg er her. Det er noe som mangler, men hva? Med et dempet sukk blir jeg liggende helt stille. Vet at Amras ligger noen meter unna meg, og Kordandlir er vel her et eller annet sted. Likevel gidder jeg ikke bry meg, for jeg har en innvendig følelse av at det er noe som er galt, men hva det er, aner jeg ikke.

«Er dere ok?» Kordandlir reiser seg og ser på meg.

«Jeg er ok!» Amras setter seg opp og gir seg på den ene albuen mens han lar blikket gli mot meg. «Er du ok, Mia?»

Forsiktig begynner jeg å stavre meg opp mot sittende stilling, mens hodet dunker iltert. Føler det som om at noen sitter og skviser hjernen min. Velt oppe i sittende stilling tar jeg meg til hodet. «Jeg er helt fin...» Hvisker jeg og masserer tinningen. «Eller... Jeg tror jeg traff noe, men ikke så farlig. Var hodet som tok støyten!» Legger jeg til i det jeg begynner å se stjerner igjen.

«Jeg synes du ser litt blek ut,» Bemerker Kordandlir og kommer gående mot meg. Jeg sperrer umiddelbart opp øynene og rister på hodet. (Smart gjort, Mia. Shake your head. Nå ser du iallefall stjerner). Redselen griper meg. For Kordandlir sa han var vampyr, og jeg blør. Han kommer til å miste kontrollen, også, også-

«Mia?» Amras ser på meg med store øyne. «Slutt å hyperventiler!»

Hyperventilerer jeg? Det har jeg ikke merket, men det er frykten. Jeg tror det er den som gjør at jeg gjør som jeg gjør. Redd fører jeg en hånd til hodet mitt igjen. «Jeg hyperventilerer ikke!»

Kordandlir rykker plutselig til og han stirrer på meg. «B-bb-blod!» stammer han og stirrer storøyd på meg. Jeg begynner å puste fortere og hjertet slår vilt og hardt i brystet mitt. Nå kommer Kordandlir hver øyeblikk til å kaste seg over meg og rive over strupen min og slurpe i seg blodet. Men han overrasker meg med å rygge et steg unna meg og se mot Amras. «Hun blør!»

Amras er rask på bena og før jeg vet ordet av det er han ved min side og kneler der. Hendene hans finner hodebunnen min, og jeg rykker til og ynker meg. Det gjør ufattelig vondt.

«Jah, eh... ja.. Du dette ser ikke bra ut!» Mumler Amras dempet.

«Hvor ille er det?» Spør Kordandlir og ser på meg med store øyne.

«Det er ikke verre enn en stor flenge som bare blør ganske stygt!»

«Åååh, ikke verre!» Kordandlir blunker. «Men for sikkerhetsskyld kan jeg ta å-»

«Midlertidig vil det nok funke, men jeg skal få Amberlia til å fikse såret skikkelig når vi er hjemme. En fantastisk pleierske når alt kommer til alt.»

«For å rette litt på deg, Amras. Moren din er lege og ikke pleierske!»

«Samma det!» Amras høres en smule irritert ut. «Kom deg bort hit, slik at vi får leget såret med litt vampyrspytt!»

Kordandlir sukker ekstra høyt og kommer bort til oss. Amras legger en hånd over øynene mine. Jeg rekker ikke tenke over hva som skal skje, men vampyrspytt høres ikke akkurat ut som om at det er særlig delikat. Faktisk kjenner jeg et snev av usikkerhet skylle gjennom meg. For hva er det de tenker på? Vampyrspytt for å stanse blødningen. Da må det ganske mye spytt til. Jeg hører Kordandlir lage en ekkel lyd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det er en slik en lyd man hører gutter lage før de skal lage en stor spyttklyse for å se hvem som spytter lengst. Like etter kjenner jeg noe ekkelt treffe hodebunnen min, og jeg må faktisk ta meg ganske kraftig sammen for ikke å brekke meg. Like etter det igjen kjenner jeg hender som maserer over såret. Det gjør noe helt sinnssykt vondt, men jeg biter tennene sammen. Fast bestemt på å ikke skrike i avsky eller smerte. Avskyen er for jeg tror faktisk at de maserer spytt inn i håret på meg. Hvor ufyselig er ikke det?