Kapittel 14
Esmerelda
Amras trykker håndtaket på døren ned og åpner døren. Jeg snapper etter luft og rygger et steg bak, men Amras er rask med å se på meg og fort slipper han hånden min og legger armen om skulderen på meg. «De er snille. Det vil gå bra. Du må stole på meg.» sier han og holder meg mot den varme kroppen sin. Jeg blir av en eller annen merkelig grunn beroliget av hans nærvær og varme. Han drar meg inn i en varm gang. Varmen er deilig og jeg blir mer trygg. En slik en hjemmekjær følelse slår meg.
«Sikker?» spør jeg nølende, mens Amras lukker døren.
«Jeg lover. Føl deg som hjemme min skjønne jomfru!» Sier han og smiler bredt. Jeg rykker til og legger hodet på skakke over at han kalte meg sin skjønne jomfru, men jeg får ikke tenkt lenge over det, før han roper; «Nå er jeg hjemme!» Roper han høyt.
Et hyl fyller rommet. Høyt og skingrende, men likevel et hyl i glede, og ikke redsel. Jeg snur meg rundt og skal se og oppfatte hvordan det er, men får ikke tid til så mye. Det jeg oppfatter er at gangen er passe stor og har et vindu. Det henger noe som likner på kleshengere på en stor grein, og under dem står noen svært yndige sko. Framfor meg er det en åpning i treet som er skåret fint ut, og det fører inn i en enda større gang. Helt i enden av den gangen er det en trapp, og ned trappen kommer ei jente løpende. Håret hennes er svart med lilla skjær i seg. I det hun virvler grasiøst rundt i trappen ser jeg hvor tynn og edel hun er. Hun har de typiske alveørene og øynene hennes er helt lilla. På seg har hun en lyseblå tunika som rekker henne midt på lårene, også har hun en svart tights. På bena har hun noe som likner på lette sko.
«Åååh, Amras!» Skriker hun nærmest. Jeg skjuler meg litt bak han og ser nysgjerrig mot henne. «Åååh, Amras, Amras.. Hvor er Tam? Er det henne?» Spør hun med en lys, mild og klukkende stemme. I neste nå legger hun hodet på skakke og ser på meg med interesse.
«Rolig-»
Jenta snøfter og ser på Amras. «Jeg er rolig. Hvor er Tam? Er den jenta den jeg tror det er? Dessuten så lurer jeg på om du kanskje... Bec?»
«Hysj,» Hveser Amras irritert.
«Du er så... så... du kan jo svare meg i det minste! Men greit... Jeg beklager virkelig,» Sier hun og det siste er nok mer ment for meg enn for Amras. For mot meg smiler hun og ser utrolig vennlig ut. «Ikke bry deg om Amras. Jeg er forresten Esmerelda. Hvem er du?»
Før jeg rekker å svare dytter Esmerelda Amras vekk og ser smilende mot meg. Jeg blunker og svelger. «Jeg er...e h... jeg er Mia.» Hvisker jeg nærmest. Esmerelda smiler et varmt smil og griper tak i hendene mine.
«Mia... du heter da ikke Mia...» Hvisker hun og lukker øynene. Hendene mine blir varm i hennes hender. Håret flagrer i noe som likner en usynlig vind, og like etter kjenner jeg en varm vind feie rundt oss. Esmerelda tar et hardere tak om meg og åpner øynene. Et smil farer atter en gang over ansiktet hennes, og hun blunker lurt. Deretter virker det som om at hun studerer meg. Studerer meg virkelig. Hver lille detalj. «Du er, Letha... Jeg har ventet en stund på å få møte deg. Letha, er et spesielt navn på en måte. Du er i alle fall hjertelig velkommen i familien vår.»
«Takk!» Sier jeg overrasket og blunker.
«Seriøst er ikke ofte jeg sier. Det er vel ikke hele tiden alvespråk tenker du? Jeg må bare le litt av det, men ikke bry deg med det. Nå er det på tide at du-»
«Plis Esme!» Sier Amras med advarende stemme. «Hun bør få roe seg.»
«Relax, Amras!» Murrer Esmerelda til svar og ser på meg med et stort smil. «Vi to skal ha det skikkelig moro.»
ESTÁS LEYENDO
Mon Ange - Bok 1
RomanceMon Ange - Serie Mia, Tror hun er ei helt vanlig jente, men hun har en medaljong der navnet Letha er risset inn. Hun er normal, men drømmer seg støtt og stadig bort. En dag tar hun til å drømme om en gutt med blondt hår. Etter den drømmen begynner d...
