Mon Ange - Bok 1

Kapittel 6

Kapittel 6

Mareritt?

Jeg hører det mystiske ulet i det fjerne. Et grøss går gjennom meg og jeg lener meg mot trestammen, mens redselen vokser. Om jeg er oppe i treet vil jeg være trygg. Skjult av greiner og barnåler. Bestemt og fort gjør jeg det vanlige hoppet mitt og griper den vanlige greinen. Det er ganske normalt for meg å klatre her, så fort er jeg oppe på min grein. Som vanlig setter jeg meg inntil trestammen, og trekker bena opp på greinen. Nervøst speider jeg etter Amras. En følelse av at noe ikke stemmer vokser i meg. Jeg ser etter den blonde gutten. Første gang jeg så ham var nemlig her. Jeg vil se han igjen. I stede er det ingenting å se. Jeg føler meg ikke så trygg lengre. Det er så rart alt som har hendt. Jeg merker de to mørke skikkelsene som går mellom trærne. De begge to beveger seg umenneskelig lette. Jeg trekker pusten dypt og skjelvende før jeg lukker øynene og konsentrerer meg. Jeg vil høre hva de sier.

«Nei, jeg kan ikke... Hun er det. Jeg vet hun er det!» Stemmen er ikke vanskelig å ta feil av. Den tilhører trolig Amras.

«Men om hun er det kan hun ikke leveså mye lengre i denne verden. Jeg tror de har fått ferten av henne. De vil drepe henne tidlig da!» Den andre stemmen er fremmed for meg. Dyp og buldrende. Skuffende for meg, for jeg skulle ønske den var myk som silke.

«Hun er prestinnen ja… og Velnias har sendt tjeneren sin Djerva hit? Likevel tror jeg ikke det er lurt å rive henne så hardt og brutalt vekk fra denne verden! Jeg tror-»

«Du kan beskytte henne! Haha! Du kan ikke beskytte henne. Når Velnias bestemmer seg for å sende Kraugerys for å drepe henne, er det for sent!» Glefser personen som er sammen med Amras. Jeg har aldri hørt om noen av de to skapningene, eller hva de snakker om.

«Jeg kan forsøke å beskytte henne! Dessuten så er Tam-»

«Elensar! Hun er prestinne, og er hun den prestinnen du tror hun er, så vil Velnias få vite det av Djerva. De vil lett kunne klare å drepe både henne og deg da! De vil fange henne, eller drepe henne før hun får kreftene sine! De lengter etter hennes blod… Hennes deilige blod…»

«Skjerp deg,» Skriker Amras sint. «Tam, vil-»

«Du er nødt til å være brutal. Ta henne med makt. Om du har rett… vel, det er skjebnen! Dessuten så er Tam døden nær.» sier den andre irritert. Jeg lurer på hvem pokker de snakker om, og hvem Tam og den andre personen er.

«Men-»

«Amras!» Stemmen blir mildere. Jeg holdt pusten. Lytter intenst til hva det er snakk om. «Det bygger seg opp mot en krig nå. De er nådeløse, og dreper uten å nøle. Kraugerys er verre enn før. De trenger blod. Velnias piner dem. Han holder dessuten på å samle sammen en hær av demoner. Uansett Velnias vil nok ha henne drept, eller pine henne. Han vet at om hun får kreftene sine, så kan hun komme å vifte med de bedårende øyenvippene og…»

«Nå overdriver du!» Brøler Amras.

«Gi deg! Du vet det nesten er slik. Er hun en av dem, er hun mektig! MEKTIG, hører du? Hun har styrke på mange måter. Hun vil vokse opp og bli en vakker, sexy og mektig prestinne. Hun kan takle Kraugerys. Vifte med øyenvippene og de kan falle pladask for henne, men demonene.. demonene.. det.. Det vil bli et massivt blodbad uansett men-»

Nysgjerrigheten tar overhånd. Jeg lener meg mer mot en annen grein for å kunne høre bedre. Før jeg rekker å reagerer kommer ned knakende lyden og kroppen min er i fritt fall. Et halvkvalt skrik farer over leppene mine og begge hendene skyter ut etter en grei. Smerten skyter ut i begge hendene mine og det rykker i armene i det jeg henger i løse lufta langt over bakken i en grein. Hjerte hamrer vilt og hardt i brystet. Jeg svelger. Lukket øynene et øyeblikk mens jeg henger i greinen som en annen idiot. Øynene mine sperres opp og jeg takker meg selv for at jeg har litt armmuskler. Forsiktig begynner jeg å jobbe med å komme meg inn til trestammen. Etter noe som virker som en evighet har jeg fotfeste på en annen grein og kan klatre opp på min grein.