Mon Ange - Bok 1

Kapittel 9

Kapittel 9

Kidnappet

Jeg glipper med øynene. Kulden slår mot meg, og Amras løper med en umenneskelig kraft og styrke. Jeg gisper etter luft, og klarer ikke lokalisere hvor vi er. Amras trekker meg hardere inntil kroppen sin. Hjertet mitt slår, og tårer begynner å strømme nedover kinnene mine. Jeg føler meg ufattelig svak. Amras tar meg vekk fra sykehuset, og fra Runar. Herregud, hvor er Runar, og hva skjer med ham? Jeg vil ikke forlate ham. Dessuten må det se utrolig dumt ut at jeg blår båret av en gutt, uten å ha mer enn en sykehusskjorte på meg.

«Lukk øynene dine og-»

«Hvorfor det?» knurrer jeg. Amras er en idiot som sikkert har planer om å såre meg. «Du har sikkert planer om å gjøre noe slemt.» Hyler jeg og hiver skarpt etter luft. Først nå merker jeg at det er virkelig tungt å puste, og at det er en djevelsk stor fart jeg blir tatt vekk fra sykehuset i.

«Hvorfor må du være så inn i hestræva sta? Bare hør etter! Dette er viktig. Det er bekreftet det jeg trengte å vite! Så hør etter nå!» Sier han høyt.

«Din tosk! Slipp meg!» Hyler jeg. Tankene mine vandrer til Tam og jeg vil heller være hos ham. «Hvor er den mystiske gutten?»

«Martha, jeg slipper deg ikke ned. Han er ikke her! Se til å høre etter på meg, eller så drepes du!» Sier Amras med så streng stemme at han overrasker meg. Jeg har tenkt å protestere, men finner det lurest og ikke gjøre det. Tonen i stemmen hans sier at han mener dette. Jeg presser ansiktet mot brystkassen hans. Kjenner hjertet hoppe over et slag og lukker øynene.

Amras stanser etter noe som virker som en evighet. Jeg åpner øynene og ser hvor vi er. Vi er utenfor huset hjemme hos meg. Han setter meg forsiktig ned på trappen.

«Nå må du høre på meg Martha! Hent noen klær!» Ber han. Jeg blunker og ser dumt på han. Tror han at han bare kan komme her og si det han vil? Amras legger armene i kors over brystet og ser på meg. «Nå, plis!»

Jeg setter nesen i sky. Hvorfor skal jeg høre på han? Hvorfor skal jeg hente klær? Hva i hellsikka vil han meg nå? Kidnappe meg? Han hadde jo villet svikte og såre meg.

«Hvorfor skal jeg, høre på deg?» Freser jeg. Han skal bare tro hva han vil. Jeg har ikke planer om å høre på denne idioten.

«For om du ikke hører, kan du komme til å fryse i hjel! Det kan ikke jeg godta! Da vil du trenge kroppsvarme! Og den varmen vil ikke jeg egentlig gi deg, og Tam er ikke her nå,» Amras rødmer svakt. «Men så klart. Må jeg gi deg den, kan jeg sikkert gjøre det, for det er ikke det at du ikke har fin kropp, men såvidt jeg-»

Jeg ser på Amras og blåser irritert. «Gi deg! Hva pønsker på?» Er det rart jeg er mistenksom? Nei! Jeg stoler ikke på en drittsekk. Det er det Amras er!

«Bare hent klær,» Knurrer han. «varme klær. Når vi er framme vil Esmerelda sørge for resten!»

Jeg løfter en fot og setter den hardt ned i trappegulvet. Det dunker under meg. Jeg kniper øynene sammen og skuler sint på Amras. «NEI!» Glefser jeg til svar. Jeg lurer også på hvem Esmerelda er, men jeg er for sta til å spørre. Han skal ikke tro han vekker noe hos meg.

Amras presser leppene hardt sammen. Det ser ut som om at han tenker på hva han ska si. Jeg smiler triumferende. Hah, der fikk han. Han blir nødt til å gi seg!

Amras himler med øynene og gjør plutselig noe uventet. Han går bort til der vi har nøkkelen til døren gjemt. Tar nøkkelen og låser opp døren. Ser på meg. «Du kan velge! Skal jeg finne klær, eller skal du ordne selv?»