Mon Ange - Bok 1

Kapittel 1

Kapittel 1...

Freak!

Jeg sitter rolig tilbake på stolen min. Øynene mine ser tilbake på meg gjennom speilbildet som danner seg i vinduet. Jeg sukker og bryr meg ikke om å se på meg selv. Jeg ser heller videre utover og blunker. Regnet øser ned ute og skyene er grå og kjedelige. Verden utenfor klasserommet er tragisk. Grå og tragisk rett og slett. Likevel er den tragiske verden som befinner seg utenfor klasserommet mye bedre enn matematikk. Jeg er så skolelei at det er forferdelig. Dessuten har jeg allerede gjort oppgavene vi skulle gjøre denne timen. Ekstraoppgavene frister ikke i det hele tatt. Jeg blir bare sittende og stirre. Kroppen min er trøtt og øynene mine holder på å lukke seg. Det er bare andre time, og etter denne timen er det friminutt. Ganske greit det da. Da kan jeg liksom gå meg en tur. Skolen jeg går på ligger ikke så langt unna skogen. Den ligger ganske fint plassert. Skogen ligger rett bak. Og ikke langt unna er fotballbanen, og butikken. Det var litt sånn merkelig at de plasserte en videregående skole mot skogen. Litt utenfor byen. Men det gjør meg egentlig ikke noe. Jeg liker skolen. Den ligger så fint til med skogen.

Tankene mine vandrer avsted. Jeg lurer ofte på hva som kan befinne seg i skogen. Lurer på om det finnes magiske skapninger der. Alver, vampyrer og slike ting. Det ville vært kult det. Nå er jo jeg en freak også. Er vant til å bli sett ned på, og er vant til at andre gir faen i meg, og baksnakker meg. Det er bare slik det er. Ok, ikke alle er slik med meg. Gutter er ganske grei å være sammen med, og andre i familien min bryr seg. Mens tankene mine begynner å vandre til en annen verden glir øynene mine sakte igjen.

En gutt blir dratt inn. Han slepes nærmest mellom to vakre og grasiøse alver. Håret hans er lyst og øynene er nærmest tomme. Nedover den ene siden av ansiktet hans drypper det blod. Stegene hans er lange men likevel slepende. Det er en annen alv, men noe er annerledes med denne. Øynene er brune, men av og til er det som om at et snev av lille kan sees i dem.

«Hva skal vi gjøre med denne her?» Spør en vakt alv. Man kan se på ham at han er trist og at det er noe som plager ham.

«Fortjener han å leve?» Spør en stemme. Hjertet mitt begynner å dunke vilt og hardt.

«Hva synes du, Letha?»

«Martha?» Stemmen er fjern og jeg reagerer ikke. Vil ikke reagere. Selv ikke om det er den sure læreren vår. Mattelæreren vi har hater hvis han ser at elever stirrer ut av vinduet.

«Martha?» Runar stikker en blyant i siden på meg. Mellom ribbeina. Det er så typisk at han skal gjøre noe slikt mot meg. Det er så Runar.

«Au!» Nærmest hyler jeg og skuler stygt på kompisen min. Han skal få vite at det faktisk gjorde vondt! Hvis blikk bare kunne drepe...

«Sorry!» Mimer han og gjør et nikk mot læreren i det de blå øynene hans møter mine. Nå har han fått min oppmerksomhet, og da er det på tide jeg gir den til læreren også. Skamfullt løfter jeg blikket og ser inn i lærerens mørke og irriterte øyne.

«Neimen se hvem som våknet,» kommenterer læreren spydig. «Du kan ikke løse en oppgave på tavlen siden du viser så stor interesse for faget.»

Kinnene mine står allerede i brann. Hjertet mitt dunker og jeg ser skamfullt mot læreren. Han ser utfordrende på meg. Slik han pleier å se på de andre elevene som ikke gjør en dritt i timene. Sakte lar jeg blikket vandre fra læreren og bort til tavlen. Der står det en oppgave og jeg må nesten smile. Prosent!

Et smil brer seg om leppene mine, mens jeg retter meg litt opp. «Du tar det hele og multipliserer med prosenten, og deretter deler det på hundre. Etter å ha delt på hundre tar du svaret du fikk og trekker fra på ordinærpris og vips så vet du hvor mye varen kostet.»