Bemerket

Dårlig start

(Michelles versjon)

Nok en gang satt jeg her, det må være andre gangen denne uken. Helt ærlig må jeg innrømme at denne gangen ble jeg overrasket. Å se herr Pedersen nok en gang stå på trappen min, fikk meg til å skjenne på en redsel jeg aldri hadde følt før.

Vi hadde planlagt alt, ingenting kunne gå galt. Likevel satt jeg her, i dette mørkegråe rommet med overvåkningskameraer. Hvor Alexander var brydde jeg meg ikke noe særlig om. Det var hans feil, det var tross alt han som hadde dratt meg med inn i alt dette. Jeg så opp mot klokken en siste gang, før jeg sakte dro oppmerksomheten min tilbake til Pedersen. Han smilte dette stolte "jeg er sjefen " smilet sitt. Gud jeg hatet det smilet, jeg hatet alt ved det. Hvordan den høyre munnviken hans sakte strakte seg opp, og blottet kun noen av tennene hans.

"Vi vet hva du har gjort Michelle" Jeg ristet sakte på hode og viste ikke tegn til å prøve å skjule at jeg moret meg. "Ja, det er vel derfor du nok en gang avhører meg, Pedersen." Å se hvordan muskulaturen i ansiktet hans stramme seg, i et siste forsøk på å skjule sinnet, avslørte hva han egentlig viste. Han har kanskje noen detaljer og brikker, men han er langt i fra sannheten. Sannheten vil jeg aldri la passere leppene mine, men heller bære den på samvittigheten min resten av livet. " La oss se hvor flink du er til å plusse to pluss to skal vi ikke, Pedersen?" Nok en gang hadde jeg seiret, å se han reise seg fra stolen og gå ut av rommet styrket selvtelitten min nok en gang.