Under fasaden

1| Minnebrikken

Før du leser denne boken vil jeg bare si at jeg skrev den for en god stund siden og at jeg ikke har redigert noe på den etter det. Jeg har utviklet skrivestilen min veldig fra da. Noe av handlingen er rotete og jeg advarer mot at språk og handling kan være barnslig til tider. Likevel håper jeg du blir underholdt av boken og gjerne legg igjen kommentarer:)

Violet P.O.V

«Faen,» sa jeg da alarmen begynte å ule i ørene. Jeg så på Max som gjenspeilet irritasjonen min etterfulgt av stresset som oppstår i en slik situasjon. Stress, men ikke hysteri. Vi hadde gjort dette før. Max sine brune øyne ble store.
«Helvete! Vincent sa det ikke kom til å være en alarm» skrek han sint og holdt seg over ørene. Vi hadde ikke tatt på oss finlandshettene, noe vi alltid gjør hvis det er kamera.
Ingen av oss trengte å bli påmint om å holde hode nede. Dette var ikke første gang alarmen hadde gått.

Jeg tok meg ikke tid til å se meg rundt i det luksuriøse huset før jeg rev av meg sekken og tok ut finlandshettene, og kastet den ene til Max.

«Vi må forte oss,» sa Max og tok på seg hetta «det kommer ikke til å ta lang tid før politiet kommer».
Vi fortet oss opp i andre etasje, fortsatt med alarmen skjærende i øret.

«Vince sa den var på soverommet,» sa han og gikk målrettet nedover gangen. Max hadde fulgt nøye med på Vincents instrukser og visste akkurat hvilken rom vi skulle til.
Han dro i håndtaket. Det var låst. Han tok et par skritt unna døra før han sparket den inn.
Den skeive døra svingte til side og vi gikk inn.

Eg gigantisk soverom kom til syne. Vi brukte ikke tid på å observere de dyre møblene før vi startet det vi kom for å gjøre.

Vi ransakte hele rommet. Veltet stoler, rev opp skapp og så gjennom klær.
«Den er jo faen ikke her,» sa Max frustrert. Han ble alltid stressa av alarmen.
«Tenk om han lurer oss,» fortsette han.
«Slutt da,» sa jeg og fortsatte å lete.
«Du så hva han gjorde med Dan! Hvorfor gjør ikke Vincent denne jobben selv når han bryr seg så sykt mye om den? Det føles ut som om det er noe han ikke forteller oss-».

Jeg stilte meg på tærne for å få bedre oversyn i rommet.
«La oss bare gjøre denne jobben og ta resten når vi er ferdig».

Jeg la meg ned på magen. En firkant med et dårlig forsøk på å skjule med et teppe lå inntil veggen.
«Der!» sa jeg og pekte under senga.
Max gikk bort og dro ut den store boksen.
Det var den. Den vi hadde ventet på så lenge. Safen. Og det var ikke bare hvilken som helst safe, det var SAFEN. Alle alarmene, alle øvelsene, alle innbruddene. Det var alt for denne jævla boksen.

«Brekkjernet,» befalte Max og strakk ut hånden mot meg. Jeg kastet et blikk mot safen.
«Du får ikke åpnet den greia der med noe så simpelt som et brekkjern,» sa jeg og fant frem lytteren, som jeg kalte det. Det var egentlig et stetoskop som leger bruker til å lytte til hjerte på pasienter. I mitt tilfelle var den perfekt for å høre når låsene la seg på plass.

«Flytt deg,» sa jeg og puttet pluggene inn i øret før jeg satte meg ned og la den runde flaten mot døra på safen. Max tok et steg til siden og så utålmodig på meg. Han hadde tillit til meg når det kom til å gjøre min del av jobben, men alarmen gjorde han alltid rastløs. Jeg pustet dypt og prøvde å blokkere ut den høye skjæringen i øret.

Han la hendene i kors og ristet litt på den ene foten. «Du må forte deg».
Jeg så opp på han.
«Jeg blir like stressa av alarmen som deg, men la meg jobbe. Vil du heller gjøre det?» sa jeg skarpt. Han svarte ikke, han bare så bort mot vinduet og strammet kjeven.
«Tenkte meg det,» mumlet jeg og fokuserte på tallene igjen. Koden besto av åtte sifre.
Etter en stund hadde allerde fem på plass. Den sjette var litt vanskeligere.
«Faen,» sa jeg til meg selv.
Max så fort ned på meg.
«Hva er det?»
«Den sjette...det klikker ikke noen steder,» sa jeg oppgitt. Jeg fortsatte å vri på hjulet. Ingen klikk. Men jeg ga meg ikke. Jeg fokuserte som et helvete og da hørte jeg det. Det var lavt, men det var der.
«Har den».
«Hvor mange har du igjen?» spurte Max.
«Fem,» sa jeg og smilte triumferende.
«Ikke ta seieren på forskudd. Alarmen har ikke akkurat holdt kjeft».
Han hadde rett.