Under fasaden

9| Queen Bee

^Violet

Jeg var lei av denne skolen. Alle folka, men jeg måtte bare holde ut litt til. Det var bare noe med dette stedet som fikk meg til å bli enda mere deprimert enn det jeg allerede var etter Blake. Jeg kunne ikke kommunisere med disse folka. Den nærmeste jeg kunne snakke med her var Jane, men vi var fortsatt veldig forskjellige. Nolan var helt skutt i hodet og ALT FOR høy på seg selv. Jeg vet ikke hvor lenge jeg måtte vente eller hva jeg ventet på i det hele tatt. Jeg fortalte meg selv bare at det var bedre å være her enn hjemme når Blood Superiors var ute etter meg.
«Hva tenker du på?» spurte Jane da vi var i kantina. Jeg ble dratt ut av tankene og ristet svakt på hodet.
«Nei, ingenting. Jeg fikk bare stirr,» løy jeg.

Alle jentene sminket seg og ordnet håret hver dag så jeg måtte også gjøre det hver dag før frokost. Det gjorde meg drit trøtt.
Peter smilte til meg i det han gikk forbi bordet. Jeg bare nikket mot han. Jeg var jo overhode ikke interssert i han på den måten.
Jentene på bordet så på meg.
«Hva skjer med det der?»
«Ikke noe spess, vi bare pratet litt,» sa jeg. Jeg orket ikke lage noe stor greie ut av det.
De så litt sjokkert og nesten litt beundrende på meg.
«Herregud, slapp av. Dere skulle gått på skolen i hjembyen min: folk sto bokstavelig talt å klinte i gangene!»
De så bare på meg med store øyne.
De snakket jo aldri med gutter med mindre de hadde en skoleoppgave sammen.
Det så ut som om de syntes jeg var kul.
Snåle jenter.
«Skal vi hente noe mat?» spurte Christina.
«Ja bare gå dere, jeg er ikke sulten».
De gikk uten meg og jeg sagt igjen alene.

Plutselig skjedde det noe som fikk hele kantina til å snu seg. Annabelle. Annabelle fuckings Withmore reiste seg fra bordet sitt og gikk rett gjennom rommet. Mot meg. Jeg skjønte at hun var på vei mot bordet mitt fordi hun så på meg hele tiden.

På ansiktene til folk så det ut som om de hadde sett Elvis komme opp fra graven.
Hun stilte seg ved siden av meg der jeg satt.
Alle i rommet fulgte med. Jeg så bak henne og så Nolan og guttene han alltid var med. Der. Han blonde. Vent nå litt. Det var han blonde jeg hadd sett før. Han blonde jeg så i gangen måtte være han samme jeg hadde matte med. William Rightmyer som alle snakket om. Gutten med verdens blåeste øyne og...også Annabelles største crush etter hva jeg hadde hørt. Denne gangen fulgte han også med.

«Hei, jeg er Annabelle,» sa hun da jeg så på henne igjen.
Hun hadde ikke en sånn lys pipete stemme som jeg hadde forventet. Hun virket ikke dum i det hele tatt. Faktisk, bare måten hun snakket på så kunne jeg merker at hun hadde...kontrol. Kontrol var det eneste rette ordet. det var nettopp dette som fikk meg til å revurdere om jeg burde bekymre meg for henne eller ikke.
«Jeg vet,» sa jeg uten å bry meg noe særlig med om jeg smilte eller ikke. Jeg bare så på henne. Hun så først litt overrasket ut. Hun var nok vant til at folk tilba henne.
«Og du er Violet, ikke sant?» hun snudde om tonen. Hun smilte ikke lenger, men hun så ikke sur ut. Jeg ville kalt ansiktsutrykket hennes nøytralt. Hun skjønte at en sukkersøt tone ikke kom til å fungere på meg. Smart jente.
«Stemmer,» sa jeg kort. Jeg gadd ikke at hun skulle tro jeg var en sånn jente som forgudet henne.
«Siden du er ny så tenkte jeg du ikke hadde så mange venner enda» sa hun og alle i kantina fulgte med «så derfor lurte jeg på om du ville sitte med oss?»
Det var kun de nærmeste bordene som hadde hørt det de så sjokkerte ut.
Jentene så sjalu ut. Guttene så fascinert på meg.
Jeg sa ikke noe. Annabelle bøyde seg litt nærmere meg og senket stemmen litt så de andre ikke skulle høre det.
«Vi begge vet at du ikke hører til på dette bordet,» sa hun og sa på hele meg som får å si at jeg var penere og kulere enn de «med mindre du heller frivillig vil sitte her,» hun kikket på romkameraten mine og de andre jentene jeg satt med, som sto ved buféen.
Okay, nå var det nok.
Akkurat som med Nolan oste det selvtillit av henne. Hvis det var en ting jeg hatet så var det sjefete bitcher som tror de kan heve seg over meg. Folk på skolen min hjemme hadde kanskje akkurat det synet på meg. Men hva kan jeg si? Jeg er jo en bitch.