Under fasaden

25| Dele telt

Nolan P.O.V

Jeg satt ved siden av Willam og spiste. Ovenfor meg satt Violet og til høyre for henne satt Max.

Det var sånn det var oppsatt her. To benker ovenfor hverandre som det var plass til fire personer på. På benkene ved siden av oss satt Cayden, Lucas, Jane og han Isaac fyren.

Jeg så på Violet, men det var ikke meg hun så på. Det var Max. Hun tok bort litt mat fra kinnet hans og smilte. Han så ned på henne og sa noe jeg ikke hørte. Jeg strammet kjeven av synet. Jeg likte ikke hvor nærme de var og i hvert fall ikke hvordan han drev og hvisket ting i øret hennes. Kanskje de hadde vært sammen før? Hvordan kan jeg være sikker på at han ikke kom hit for å få henne tilbake? Han var jo trent og sånt, men det var jo jeg også, så jeg vet ikke om det var den største trusselen. Det var noe med hvordan han så på henne og hvordan hun så tilbake på han.

Faen. Jeg hadde ikke innsett hvor mye jeg hadde falt for henne før en annen gutt kom så nærme henne.
William så på meg lenge.
«Hva?» sa jeg litt små irritert. Han bare snudde seg tilbake til maten sin og flirte litt.
Jeg hadde ikke sett han smile på lenge. Jeg myknet litt i fjeset. Det var bra å se han smile. Han hadde vært så stille i det siste.

Violet P.O.V

Jeg var så glad for at Max var tilbake. Jeg hadde savnet han så utrolig mye. Hvordan kunne jeg klare meg uten han så lenge var utenkelig.
«Du har jo ikke tatt en eneste bit av burgeren din,» sa Max og smilte. Jeg smilte tilbake.
«Jeg er bare så glad for at du er her,» sa jeg og tok en bit av burgeren «dette stedet her er virkelig skrudd og fullt av raringer».
«Jeg tviler ikke,» sa Max og så på Nolan.
Nolan så med en gang vekk som om han liksom ikke ser Max.
«Hva med Nolan?» spurte jeg.
«Jeg får en rar vibe fra han».
«Rar vibe?»
Max snakket lavere så bare jeg skulle høre det.
«Han er åpenbart forelsket i deg. Han driver å stirrer på meg hele tiden som om han har tenkt til å drepe meg».
Jeg så på Nolan. Han så litt anspent ut.
Jeg bare lo fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å si at jeg var forelsket i Nolan til Max heller, fordi jeg visste at han ikke kom til å akseptere Nolan. Hvis det var noe Max hatet så var det rike, arogante, lacrosse spillere med et sjalusi problem. Max var ganske arrogant selv, men han var også verdens beste person når man ble kjent med han. Han bare likte ikke å se svak ut, derfor var han kald. Det var som et skjold. Jeg hadde også et skjold, men min spesialitet var å ikke vise følelser. Jeg var aldri forelsket i Nick fra den gamle skolen vi bare hadde en liten greie. Max hatet han mest av alle på skolen bare fordi han spilte fotball og var rik. Nick var egentlig en bra fyr.

Det begynte å bli sent og jeg var trøtt.
Nolan lo.
«Hva?» spurte jeg.
«Kanskje du burde legge deg. Du har gjespet i hele kveld».
«Sant».
Max reiste seg og hjalp meg opp fra benken.
«Jeg er trøtt selv,» sa Max.
«Ja du har vel hatt en lang reise,» sa jeg og kom på at han hadde flydd hele veien hit for noen timer siden.
Nolan reiste seg og gikk mot meg.
«Kom, så går vi til teltet».
Jeg skulle jo sove med Max.
«Det går bra, vi deler telt,» sa Max og la hånden rundt skulderen min.
Nolan så intenst på armen til Max før han så på meg.
«Skulle ikke vi...» begynte Nolan. Han virket ikke trist, nærmere sint. Ikke på meg. Hatet var rettet mot Max. Var han sjalu på grunn av det?
«Dele? Jo, men nå kom jo Max så...» sa jeg.
Det ble en klein stillhet mellom oss.
Max så på meg litt overrasket før han gransket fjeset mitt, som om han syntes det var rart at jeg gadd å snakke med Nolan. Han så granskende på meg da jeg sa at jeg egentlig skulle dele telt med Nolan.
Jeg så på William som også sendte Max et ufornøyd blikk. Hvorfor så han så intenst på Max?
Endelig kremtet Max litt og nikket kort til Nolan før han snudde oss rundt.
«Sees i morgen,» sa jeg til Nolan når vi gikk vekk. Han svarte ikke.
***

Jeg lokket øynene. Jane og Isaac sov som to små barn, men meg og Max var fortsatt våkne.
Jeg kjente noe strøk meg over nesen.
Jeg åpnet øynene og så Max trekke hånden til seg.
«Er du forelsket i den gutten?»
Skitt.
«Jeg...han...det er komplisert,» var alt jeg klarte å svare.
Igjen så han sjokkert på meg.
«Ikke si at du er forelsket i den arrogante, rike drittsekken» han hevet stemmen sin og jeg var sikker på at han kom til å vekke Jane og Isaac, men de sov fortsatt.
Jeg svarte ikke. Jeg bare så vekk.
Han slapp ut et lite oppgitt stønn.
«Jeg bryr meg om deg. Jeg vil bare det som er best for deg».
Jeg sukket. «Ja, jeg vet det. Men det er liksom noe spesielt med han...»