Under fasaden

18| Westfield

«Du først,» sa jeg. Nolan rynket på nesen.
«Nei, du,» sa han.
Jeg hadde ikke tenkt til å gjøre det i det hele tatt, jeg ville bare se han gjøre det.
Jeg holdt skjeen fylt med kanelpulver i hånden og så utfordrene på han.
Det var lørdag og Lucas, Jane, William og Cayden hadde dratt inn til byen. Jeg hadde aldri vært der før, men likevel fristet det ikke i dag. Jane hadde mast hull i hodet på meg, men til slutt lot hun meg bli igjen. Nolan insisterte på å holde meg med selskap og jeg sa ikke nei. Jeg hadde hodepine, men å henge med Nolan fikk meg i sjokkerende godt humør. Vi hadde også det store rommet til guttene for oss selv, noe som var ganske digg.

«Hallo,» sa jeg og dro ut ordene i mens jeg så oppgitt på han «du sa du skulle gjøre det hvis jeg fant frem tinga». Jeg så på han som en liten jente ser på pappaen sin når hun ikke får godteri.
Han bare ristet på hodet og flirte.
«Gjør det du,» fortsatte han og flirte.
«Bare put den fort i munnen,» fortsatte jeg.
Jeg hadde sett på de youtuberne som hadde gjort dette og de fleste hadde endt opp med å harke og hoste. Forrige gang jeg hang med Nolan hadde han nemlig helt vann på meg med et «uhell». Jeg skulle ta litt hevn og i tillegg kom det til å bli utrolig underholdene og se reaksjonen hans.
«Jeg trodde du var tøff jeg,» sa jeg fordi jeg visste det ville få han til å skifte tankegang.
Jeg skulle til å legge fra meg skjeen da han strakte ut hånden.
«Okay, gi meg skjea da,» sa han og jeg ga den til han «men da skal du også gjøre det etterpå».
Jeg bare nikket og smilte.
Han løftet opp skjeen og jeg så ventene på han.
Han skulle akkurat til å putte den i munnen, men nølte da han så fjeset mitt.
Han senket skjeen litt.
«Hva er det som egentlig skjer når man spiser alt på en gang?» spurte han som om han gjorde et avhør.
«Ikke noe spesielt,» sa jeg og prøvde å se likegyldig ut «jeg tror det bare er litt sterkt».
Før jeg visste det hadde han puttet hele skjeen i munnen. Først så han bare rett frem og så hostet han og en røyksky av kanel kom ut av munnen hans.
Han lagde en eller annen lyd før han løp bort til vasken. Jeg hørte han hoste og spytte. Han skrudde på vasken og skyldte munnen.
«Det der var helt for jævlig,» sa han og snudde seg mot meg.
Jeg begynte å le. Reaksjonene hans var virkelig gull verdt og jeg burde ha filmet det. Han tok et glass vann og satte seg ned ved siden av meg.
«Sånn nå er det din tur til å smake på den dritten».
Jeg bare fortsatte å smile. Det var faktisk veldig morsomt å se på.
Han så bare på meg.
«Hæ? Nei, jeg skal ikke gjøre det der,» sa jeg og la armene i kryss.
Han så på meg med vidåpne øyne.
«Jo! Det skal du! Du tvingte meg, nå er det din tur».
Jeg bare ristet på hodet. Han ble litt seriøs og så smilte han.
«Vent litt. Ville du bare gjøre dette for å se meg lide?»
Jeg bare trakk uskyldig på skuldrene, men så klarte jeg ikke å holde meg så jeg begynte å le.
«Det skal du få svi for as,» sa han og så begynte han å kile meg.
Jeg. Hater. Å. Bli. Kilt.

Jeg falt sammen ned på sofaen i mens han fortsatte å kile meg. Jeg prøvde å komme meg vekk, men da satte han seg over meg så han sto på knærne. Jeg var fanget mellom beina hans og han fortsatte å kile meg.
«N-Nolan! Stop!»
Han flirte. «Sa du noe?» Han hørte godt hva jeg hadde sagt, han bare valgte å være en bæsj.
Jeg lo uten at jeg ville det og det var pinefult.
«Stop...st-stop jeg mener det,» klarte jeg og presse frem mellom latteren.
Omsider stoppet han.
Jeg begynte å sette meg opp, men han holdt meg nede.
Jeg smilte oppgitt. Han lente seg over meg. De smaragdgrønne øynene hans glitret i sola fra vinduet. Huden hans ble gylden og håret skinte.
«Trodde du virkelig jeg skulle la deg slippe unna så lett?» sa han lavt og forførende.
«Så lenge du ikke kiler meg, så kan du gjøre hva du vil,» sa jeg. Han så lurt på meg og akkurat da angret jeg på det jeg sa.
«Det var ikke det jeg mente da. Jeg-» jeg rakk ikk si mer før han plasserte hånden sin på kjeven min og jeg ble stille. Han kom nærmere.
Han så ned på leppene mine. Plutselig kom jeg på samtalen jeg hadde hatt med Annabelle.
Han tilhører noen andre, hadde Annabelle sagt. Nolan tilhørte noen andre. Hvem?
Han hadde aldri sagt noe om en annen jente, likevel lusket tanken et sted bak i hodet.
Jeg trodde faktisk jeg begynte å få følelser for den arrogante Nolan Hamlingthon, og jeg var absolutt ikke interssert i å finne ut senere at det var en annen jente i bildet.