Violet P.O.V
«Unnskyld!» ropte fyren som jobbet i butikken etter meg. Jeg snudde meg rundt med et utålmodig blikk.
«Det er kun én gratis eske pizza til hver person,» sa han som om han var mora mi og så på de fire pakkene jeg holdt. Jeg hadde tatt meg en tur ned til byen for å lufte tankene litt. Pizza var det eneste som fristet og da jeg så at de ga det vekk gratis fordi det var en ny smak, var det min første prioritering. Jeg hadde klart å unngå Nolan i flere dager, og det hadde jeg tenkt til å fortsette med.
Jeg tok et steg nærmere fyren. Jeg målte han med blikket. Tynt brunt hår og det så ut som han brukte sånne sko man egentlig bruker til dress. Jeg visste utmerket godt at det bare var én pizzaeske til hver. Det kunne alle se på den gigantiske gule plakaten på utsiden, men akkurat nå hadde jeg veldig lyst på pizza og jeg planla å dele det med Max og Jane.
«Hør her,» sa jeg som om han var et barn «den plakaten der gjelder kanskje de fleste, men jeg er ikke som de fleste. Vet du ikke hvem jeg er?» spurte jeg og gjorde det jeg kunne best. Å lyve.
Fyren så uforstående på meg.
«Faren min eier denne butikken. Vet du seriøst ikke hvem jeg er?» sa jeg nedlatende. Øynene hans sperret seg opp.
«Faren din?»
Jeg smilte falskt. «Ja, faren min. Tror du han hadde blitt fornøyd av å høre at hans ansatte benektet datteren hans i å ta to ekstra pizzaer når de i utgangspunktet er gratis?» sa jeg overbevisende.
Fyren så stressa ut. «Å, jeg beklager så mye. Selvfølgelig. Bare ta alle fire. Er det noe mer du trenger?» spurte han og smilte nervøst.
«En røykpakke,» sa jeg. Han fulgte meg bort til et skap og rakte meg den pakken jeg pekte på. «Ha en herlig dag,» sa han og smilte bredt. Jeg kastet så vidt et blikk på han.
«Du og,» mumlet jeg før jeg gikk ut av butikken. Folk er virkelig lett lurt nå for tiden.
***
«Vær så snill å si at du har med noe mat. Jeg orker ikke spise middag i kantina lenger,» sa Jane der hun lå utstrakt i sofaen på rommet vårt. Heldigvis var ikke Christina og Kimberley her nå. «Det orker ikke jeg heller». Jeg smilte lurt og helte posen over henne. Hun så på de fire pizza eskene som nå lå over henne.
«Det beste var,» sa jeg og satte meg ned ved siden av henne «jeg fikk de gratis».
Hun satte seg opp. «Seriøst?»
Jeg nikket. «Men, hvordan skal vi egentlig få stekt dem. Vi har liksom ikke sånn dobbel rom greie som Nolan og de så vi har jo ikke kjøkken,» sa hun og så undrene på meg.
Jeg smilte lurt igjen. «Vi kunne jo tatt et lite besøk til skolekjøkkenet».
«Du vet vi kan komme i så mye trøbbel for det? Jeg er med,» sa hun og jeg måtte le av hvordan hun sa det.
Vi gikk innom rommet til Max og tok han med. Til mine store begeistring (not), så ble romkameraten hans Isaac med. Isaac er typen som spiller sjakk hver dag og aldri gjør noe morsomt.
«Er dere sikre på at vi burde gjøre dette? Hvis en lærer ser oss så-» sa Isaac veslevoksent. Jeg snudde meg og så skarpt på han. «Hør her, hvis du skal drive å leke mamma, så kan du gå tilbake til rommet ditt. Ikke få meg til å angre på å la deg bli med,» sa jeg og han nikket stumt.
«Flott. Da er vi enig».
Vi ventet på utsiden av lærer gangen på at Max skulle komme tilbake med nøkkelen. Jane hadde forklart han hvor den var og at de fleste lærerne var i kantina nå.
«Løp!» ropte plutselig Max og kom løpene ut fra lærer ganen. Vi tok hintet og løp nedover langs skapene.
«Hva skjer?» spurte jeg Max andpusten i mens vi løp.
«Vaktmesteren. Han så meg».
Vi løp bak et hjørne.
«Der!» sa Jane og pekte på en stor grå dør «der er kjøkkenet».
Vi låste opp med nøkkelen som Max hadde hentet. Heldigvis var det ingen som brukte dette kjøkkenet på kvelden.
«Det der var nære på,» sa Isaac da vi låste døra bak oss.
Jeg satte meg oppå kjøkkenbenken og tente på en røyk. Det var fascinerende hvordan røyken virvlet rundt i lufta.
«Du burde ikke rø-»
«Isaac, hvis du har tenkte til å fortelle meg at jeg ikke kan røyke inne, så kunne jeg faktis ikke brydd meg mindre».
Max flirte. Jeg så på han.
«Godt å ha deg tilbake. Jeg begynte å bli litt lei av den pliktoppfyllende Violet,» sa han og stilte seg ved siden av meg. Han hadde på seg en mørkegrå t-skjorte så man kunne se de tatoverte armene hans. Fortsatt så var ørnen på halsen hans min favoritt. Jeg husket godt da han tok den for ca 4 måneder siden. Den skulle symbolisere at uansett hvor mye dritt som skjedde med oss, så skulle vi alltid klare å fly opp fra askene igjen.
Det var akkurat det jeg gjorde. Nolan løy og bedro meg. Nå skulle jeg fly opp fra askene igjen. Som jeg alltid gjør.
Vi spiste pizzaen etter Jane klarte å brenne den, men den smakte fortsatt helt ok. Jeg tente på duken med røyken min og kastet den ut av vinduet. Hvorfor? Fordi jeg kan. Isaac likte tydeligvis ikke hvordan jeg oppførte meg og jeg skulle huske på å ikke la han bli med neste gang. For en fest bremser.
Vi låste døra til kjøkkenet og tok vare på nøklene. Tenk hvor mye vi kan gjøre med den senere. Den kom vi definitivt ikke til å gi fra oss.
Akkurat i det vi svingte inn i en ny korridor så jeg han. Han spaserte nedover gangen, men han var ikke alene. Han gikk med henne. "Kom, vi går den andre veien," sa Max og dro meg litt i armen. Før jeg rakk å snu møtte jeg blikket til Nolan. De grønne øynene hans så slitne ut. Hele kroppen min frøs. Det var som om ingen av oss visste hva vi skulle gjøre. Nolan begynte å gå fort mot meg. Det var først nå jeg følte at jeg klarte å bevege på kroppen. Jeg fortet meg og gå i retningen Max hadde prøvd å dra meg mot. De andre fulgte etter.
"Violet!" ropte Nolan bak meg. Jeg svarte ikke. Bare fortsatte å gå fort. "For helvete! Kan jeg ikke bare snakke med deg et sekund?" fortsatte han. Jeg hørte færre sko som beveget seg. Max hadde stoppet. "Hold deg unna henne," hørte jeg han sa. Jeg stoppet, men snudde meg ikke. "Dette angår ikke deg, så ikke bland deg," sa Nolan. Han hørtes sur ut. Jeg kunne høre Max puste dypt inn helt her i fra. "Vi er familie, så jo, det angår faktisk meg," sa Max forbanna og så flirte han "jeg skjønte aldri hva hun så i deg, men heldigvis har hun funnet det ut nå, hun også...at du er trash," fortsatte Max. Jeg hørte Nolan banne og hørte hvordan han gikk nærmere. Dette kunne bli ille fort.
"Stopp," sa jeg. Jeg hadde plutselig endt opp mellom dem. "Stopp begge to". Jeg snudde meg mot Nolan og klarte ikke å ikke bli sur bare av å se på han, spesielt på Hayley som sto i bakgrunn. "Vær så snill?" spurte Nolan. Jeg hevet et øyenbryn og la hendene i kors. "Du vil prate? Hvorfor i helvete skulle jeg ville prate med deg...Dama di venter," sa jeg og nikket mot Hayley "du burde sikkert følge henne til rommet sitt eller noe," sa jeg. Jeg så at Max skulle til å si noe, men jeg løftet hånden som for å stoppe han fra i å skape nok en krangel. Max trakk seg tilbake til Jane og Isaac så meg og Nolan kunne få litt pusterom.
"Det var ikke løgn," sa Nolan lavt så bare jeg skulle høre det "jeg elsker deg Violet, og jeg er ikke klar for å gi deg opp ennå". Han så håpefullt på meg med de glitrende øynene hans. Jeg hadde falt for det jævla blikket, men for at jeg skulle kunne fly opp fra asken, så måtte jeg først kvitte meg med ilden. Jeg tok et steg frem og stirret han kaldt inn i sjela. Av en eller annen grunn hadde jeg helt glemt at jeg fortsatt brukte rose smykket han hadde gitt meg. Jeg rev det av og la det i hånden hans.
"Du er død for meg," sa jeg uten å bryte øyekontakt...og så gikk jeg vekk, i mens han sto igjen med et hardt blikk. Rett før jeg rundet hjørnet snudde jeg meg og så på han. "Gratulerer med forlovelsen forresten".
ESTÁS LEYENDO
Under fasaden
Romance«Fordi,» sa han og tok røyken ut av fingrene mine som kun var et par cm fra kinnet hans «jeg hadde hatet å se deg med en annen fyr». Sakte tok han enda et drag og blåste røyken i fjeset mitt så jeg kunne smake det. Han var så nærme og det var en int...
