Under fasaden

21| Sitte med gutta

Violet P.O.V

I det jeg smelte igjen skapet skvatt jeg. Nolan sto der. Vi hadde ikke snakket sammen etter den rare samtalen i går. Det dukket flere elever opp i gangen siden det ikke var lenge til timen startet. Jeg så ned.
«Violet,» sa han. Jeg så opp og møtte blikket hans. «Jeg har vært en dust».
Jeg ventet på hva mer han skulle si.
«Jeg burde aldri presset deg til å si noe du ikke ville. Jeg vil bare vite alt det er å vite om deg. Kall meg egoistisk om du vil». Han smilte skjevt. Folk stirret på oss. Nolan himlet meg øynene. Han tok hånden min og dro meg inn i vaktmester kottet. Han lukket døra.

Vi skrudde på det lille lyset som egentlig ikke utgjorde noe forskjell fra mørket.
«Det jeg skulle si,» sa han og la hånden rundt kjeven min «er at jeg driter i hva du har gjort i fortiden. Ingenting kan forandre det jeg føler for deg. Derfor vil jeg ikke at du skal være redd for å fortelle meg det og jeg respekterer også hemmelighetene dine. Med mindre det er om en annen gutt for da dreper jeg han».
Jeg begynte å le av det siste han sa.
«Alt er tilgitt,» sa jeg og dro han helt inntil meg.
«Sitt med meg i lunsjen i dag,» sa han.            Jeg hevet brynet. «Er du sikker på at det er så lurt? Jeg har hørt at Annabelle er ganske crazy hvis folk gjør ting hun ikke liker». Annabelle har jo et perfekt system hvor alle sittet på hvert sitt bord og gutter og jentet ikke skal blande seg.
«Som om du bryr deg om det,» sa han.
«Sant,» bekreftet jeg. Jeg gir blanke faen i Annabelle. Hva skal hun gjøre liksom? Klippe av meg hestehalen?
«Du er den første jenta til å sitte på bordet vårt. Du burde føle deg spesiell».
«Det gjør jeg allerede,» sa jeg og dro Nolan inn i et kyss.

Vi kom naturligvis for sent til timen fordi vi sto og klinte, men vi rakk i alle fall resten av timene. Når det var lunsjtid gjorde jeg som avtalt. I tillegg dro jeg med meg Jane fra bordet hvor romkameratene våre satt og dro henne med meg over gulvet. I det vi gikk mellom alle menneskene i kantina fikk vi skrape blikk fra barbie bordet. Jeg snudde på hodet og så rett frem. Jeg var ikke redd henne.
«Hva med Annabelle?» spurte Jane i det vi nærmet oss bordet til gutta.
«Fuck Annabelle,» sa jeg og satte meg mellom Nolan og William. Jane satte seg mellom Lucas og Nolan. På bordet satt også Cayden og to andre fra lacrosse laget. Restene av laget satt på nabobordet. Guttene på bordet jeg satt på så rart på meg og Jane.
«Hva?» sa jeg «vi henger jo sammen hver helg. Hvorfor lage så big deal ut av det?»
Jeg så at de tenkte seg litt om før de alle mumlet ting som «sant» og «jaja». De så likevel litt skeptiske ut fordi vi alle visste at Annabelle ikke kom til å like det. Helt siden jeg startet på Abbey Green så har aldri jenter og gutter sittet på samme bord. Hvorfor? Jo, fordi barbie dronningen er en phsyco bitch som ikke liker å dele noen som helst av motsatt kjønn.

Jeg snudde meg litt og så på bordet til Annabelle. Hun brente blikket fast på meg. Jeg tror hun egentlig var mest sur fordi jeg satt ved siden av William, crushet hennes. Bordet til Annabelle hadde alltid hentet mat først helt siden tidenes morgen. Derfor reiste jeg meg, kun for å irrtere Annabelle og gikk mot bufeén.
Bordet mitt så spørrende på meg. Hele matsalen ble stille. Nolan smilte frekt til Annabelle før han også reiste seg og fulgte etter meg. Han haddr aldri egentlig likt henne. Det endte med at hele bordet mitt reiste seg og tok mat. Før Annabelle. Fjeset hennes var gull verdt. Kunne ønske jeg rakk å ta bilde av det. Jeg sendte henne et sukkersøtt smil. Jeg var lei av at hun trodde hun eide dette stedet.
Til og med damen bak disken sendte meg et blikk. Hun smilte litt og sa «den så jeg ikke komme». Jeg smilte litt over kommentaren hennes.
***

«Elever ved Abbey Green Manor,» sa rektor høyt i en mikrofon da alle var samlet i auditoriet. Det skjærte i ørene og irriterte stønn gikk gjennom det store rommet.
«Om en uke er det den årlige lacrosse turnering. Som dere alle vet er det obligatorisk å være med for å spille eller støtte laget vårt. Jeg forventer derfor at hver og en av dere står klare med soveposer og puter halv sju neste mandag morgen. Telt blir naturligvis skaffet av skolen som alltid, så dere trenger ikke ta med det».
Nolan la hånden diskré over skulderen min og lente seg litt nærmere.
«Du har vel ikke noe i mot om jeg tar meg et kort besøk etter leggetid?» hvisket han inn i øret mitt. Små sommerfugler ble dannet i magen min. Der var så uvant at Nolan påvirket meg slik. «Hmm,» sa jeg overdrevent og latet som om meg tenkte meg om «det spørs om du klarer å finne teltet mitt da».
Et lekent smil formet seg på leppene hans.
«Når det gjelder deg så hjelper det ikke å gjemme seg. Jeg finner deg alltid».
«Å jasså?» sa jeg og smilte.
Han bet seg i leppa og nikket svakt som svar.
Bare for å erte han litt la jeg hånden min på låret hans. Hele kroppen hans frøs. Jeg lot hånden sakte gli oppover. Han grep den fort.
«Fortsetter du sånn blir jeg nødt til å ta meg en tur på toalettet».
Jeg flirte og lente hodet på skulderen hans. Rektor snakket fortsatt om masse unødvendig greier og regler vi måtte følge på turen.

Jane og Lucas satt ved siden av oss og jeg var glad på deres vegne. De var så søte sammen og jeg var glad for at de endelig hadde gjort det offisielt. Når det kom til meg og Nolan så var jeg ennå ikke sikker på hva vi var. Det eneste jeg visste var at jeg ville ha han rundt meg.
William satt på motsatt side av meg. Jeg så mange jenter som snudde seg og så på han hele tiden. Jeg rettet meg litt opp og snudde meg mot han. «Hvorfor har du ikke dame egentlig?» spurte jeg han.
Han snudde seg mot meg. «Hva mener du?»
Jeg så på jentene som snudde seg vekk da jeg møtte blikket dems. «Du kan jo få hvem som helst her,» sa jeg. Han så litt lenge på meg før han så rett frem. Han sa ikke noe. «Hvorfor gir du ikke noen av dem en sjangse?».
«De er kjedelig,» sa han.
«Har du snakket med alle?»
Han lot de blå øynene gli over mengden. «Nei, men de er alle det samme. De oppfører seg likt og kampen om en plass på bordet til Annabelle er det viktigste i verden for dem. Jeg har bare møtt en person som ikke...men hun-». Han stoppet seg selv fra å si mer.
«Okei, så hvem er denne ene jenta som er interessant nok for selveste William Rightmyer?»
Han svartr ikke. Han så ikke engang på meg. Jeg lente meg bakover i stolen.
«Men du burde ikke dømme før du blir kjent med dem,» sa jeg.
Han snudde seg mot meg med et litt skarpt blikk som fikk meg til å stivne.
«Jeg er ikke interssert,» sa han.
«Sorry, jeg burde ikke blande meg,» sa jeg.
***

«Gutta! Westfield kommer til å delta på turneringen. Dere vet hva det betyr?»
Nolan snakket engasjert og målrettet.
«Hvis Adam tror at han bare kan slippe unna etter å ha truet med å røre Violet og i tillegg prøvde å knivstikke meg, så tar han feil».
Samtalen meg og Adam hadde hatt gikk gjennom hodet mitt. Han vil jo egentlig ikke være sånn. Han blir tvunget.
Cayden reiste seg fra sofaen i det store rommet til guttene. «Jeg sier vi viser dem hvem som virkelig bestemmer her. Ikke bare på vår side eller deres side av byen, men overalt». Gutta nikket.

Jeg satte meg bedre til rette i armkroken til Nolan. «Vent, dere var akkurat i en slosskamp og Nolan sitt kutt har ennå ikke grodd og Cayden du har fortsatt vondt i kneet. Skal dere virkelig gå etter dem igjen?»
Alle nikket.
Wow okay. Jeg gruet meg allerede til neste uke.