Violet P.O.V
Anabelle satt allerede og snakket med rektor da jeg kom inn i rommet. Jeg møtte det sukkersøte blikket hennes da jeg satte meg. Noe var ikke riktig. Hvorfor smilte hun?
Rektor kremtet og jeg møtte de brune øynene hennes. Det brune håret var satt opp i en stram lav knute og hun så skuffet på meg.
«Miss Everdeen, jeg-» begynte jeg men hun løftet hånden så jeg ble stille.
«Anabelle har allerede forklart situasjonen til meg og jeg har gjort en avgjørelse,» sa hun og tok en kunstpause før hun så sørgmodig på meg som om hun egentlig ikke ville si det neste.
«Du er utvist. Rom- og skapnøkkelen din må leveres inn innen i kveld».
Jeg var stille. Jeg så litt ned i bakken for å fordøye ordene. Blikket til rektor så bestemt ut. Hun kunne ikke overtales, det så jeg allerede. Jeg hadde tenkt til å kjempe for skoleplassen, men så tenkte jeg: hva er vitsen? Livet mitt her er over. Hva er det å kjempe for?
«Går det bra, Violet?» spurte miss Everdeen meg. Jeg så opp og møtte blikket hennes. Ansiktsutrykket mitt var følelsesløst. Jeg smilte flatt og nikket før jeg gikk ut døra.
Jeg gikk sakte nedover gangen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle føle meg. Var jeg trist? Var jeg sint? Jeg vet ikke. Jeg følte meg bare tom.
«Så det er det? Skal du gi opp så lett?»
Jeg snudde meg og så Anabelle komme mot meg.
Det blonde håret hang i løse krøller over skuldrene hennnes helt ned til de kryssede armene.
Jeg trakk på skuldrene. Jeg ble irritert av at hun snakket til meg. Spesielt etter hun akkurat fikk meg utvist med en eller annen oppdiktet historie.
Jeg trakk på skuldrene. «Hva mer er det å gjøre med det? Jeg ble utvist. Du vant,» sa jeg.
Det så ut som hun nesten ble sur av det jeg sa.
«Forventet du at jeg skulle skrike tilbake? Jeg hadde tenkt til det, men egentlig har jeg ikke noe å skrike for lenger,» sa jeg og smilte bittert til henne «ja, det sørget du jo for. Du fikk meg vekk fra Nolan. Alt går etter planen din. Du sitter med William. Hayley er med Nolan. Du eier skolen igjen. Bra jobba, Withmore,» sa jeg flatt og sarkastisk.
«Du lekte ganske tøff i kantina. Jeg forventet mer av deg, Kardson, men det viser seg at du egentlig bare er svak,» sa hun og sukket som for å vise at hun var skuffet.
Jeg gikk nærmere henne så jeg kunne se de isblå øynene hennes.
«Jeg begynner egentlig å bli jævlig lei av at folk kaller meg svak,» sa jeg og sendte henne et drepende blikk «og tro du meg. Hvis jeg virkelig ville ha blitt kvitt deg, så hadde jeg gjort det fortere enn et vindkast. Du er bare ikke verdt det».
Hun så stumt på meg.
Jeg smilte litt og så på denne samtalen som min lille hevn for å få meg utvist.
«Uansett så har William aldri likt deg. Det kommer han heller aldri til å gjøre, fordi du er et dårlig menneske,» sa jeg kaldt.
Hun snøftet, men jeg så at kommentaren min traff henne.
«Hva med deg? Du er ikke akkurat definisjonen på et englebarn,» sa hun og la hendene i kors.
Jeg flirte litt av kommentaren hennes.
«Det er en forskjell mellom deg og meg, Anabelle. Jeg later ikke som,» sa jeg og gikk inn døra til gangen med alle romdørene.
Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig begynte jeg å gråte. Kanskje var det tanken på å aldri se Nolan igjen, uansett hvor mye jeg hatet han. Eller kanskje var det fordi jeg egentlig aldri fikk snakket ordentlig til William. Det var kanskje mange grunner, men jeg visste ikke hvem av dem. Jeg bare gråt.
Jeg støttet meg på veggen da jeg ble litt svimmel. Gangen var uklar ettersom jeg hadde tårer i øynene. Jeg kunne ikke se alt foran meg.
Jeg blunket og så plutselig en skikkelse foran meg.
Det var Leonardo. Han hadde ikke på seg skoleuniformen, men en svart bukse og en hvit t-skjorte. Det var en simpel look, men han fikk det til å se bra ut. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var, men noe ved han minte meg om Nolan og jeg taklet det ikke.
Jeg tørket meg fort under øynene.
Han bare så på meg.
«Hva faen ser du på?» spurte jeg surt.
«Hva skjedde?» spurte han og ignorerte spørsmålet mitt.
«Matkrig i kantina. Fikk noen slag. Ikke noe spesielt,» sa jeg fortsatt like irritert og pekte på ansiktet mitt. Jeg var sint på hele verden akkurat nå.
De mørke øynene hans så på meg med et blikk jeg ikke kunne tolke.
«Men det er ikke derfor du gråter,» sa han.
Han spurte ikke et spørsmål. Han bare så noe, og det irriterte meg av en eller annen grunn. Alt irriterte meg.
«Nei. Jeg kunne ikke brydd meg mindre,» sa jeg.
Han så på meg som om han prøvde å løse en gåte.
«Hvorfor gråter du?»
«Hvorfor spør du så mye?»
«Du...» begynte han.
«Hva?» sa jeg utålmodig.
«Håper den andre personen ser verre ut enn deg,» sa han.
Jeg snøftet og tørket vekk litt blod som hadde kommet på kinnet.
«Ikke på innsiden,» sa jeg.
Han svarte ikke. Jeg klarte bare å tenke på Nolan når jeg så han.
«Samma. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å snakke med deg engang. Du minner meg bare om noen jeg prøver å glemme».
Han kom nærmere meg og tørket bort en tåre fra kinnet mitt. Hele tiden var fjeset hans følelsesløst. Akkurat som han bare skulle studere fjeset mitt som om det var et bilde. Jeg bare så på han. Orket ikke si at han skulle pelle seg vekk.
Akkurat da han skulle spørre et nytt spørsmål ble døren til gangen åpnet.
Når man snakker om sola, så skinner den.
Der sto Nolan. Leonardo trakk til seg hånden og vendte seg mot broren.
«Hva gjør du her?» spurte Leonardo og så litt irritert på Nolan. De to hadde visst ikke en veldig god tone.
Nolan så bare frem og tilbake mellom meg og Leo, som om han prøvde å finne ut hvordan vi kjente hverandre. Han rettet oppmerksomheten til Leonardo og strammet kjeven.
«Jeg kan gå hvor jeg vil,» svarte Nolan like skarpt tilbake.
Han så på meg og så plutselig bekymret ut da han så blåmerkene.
Leo strøk litt av håret mitt bak øret og studerte kinnet mitt.
«Det der ser ikke bra ut. Du burde få det sjekket,» sa han og trakk seg tilbake.
«Ikke ta på henne,» sa plutselig Nolan.
Leonardo sendte han et blikk som sa 'hva får deg til å tro at du kan bestemme over meg'.
«Hvorfor bryr du deg om jeg tar på henne?»
Nolan så raskt på meg, men jeg så vekk.
Leonardo så på meg et sekund før han snudde seg mot Nolan og det var akkurat som en lyspære ble skrudd på over hodet hans.
«Aah, jeg skjønner. Jeg hater å måtte si det, Nolan, men jeg tror ikke hun føler det samme».
«Hold kjeft,» sa Nolan.
Leo tok hendene i været.
«Oj, noen er visst gretne i dag. Sorry, mente ikke å kaste hat på deg og crushet ditt,» sa Leo lekent som om alt var en vits og gikk lengere unna meg.
Nolan klemte øynene sammen litt før han åpnet dem, noe som fikk det til å se ut som han var oppgitt.
Leonardo trodde tydeligvis at Nolan hadde et crush på meg og at jeg ikke likte han tilbake. Det var naturligvis feil, men hvem hadde vel gjettet at vi hadde vært sammen og så fant jeg ut at han var forlovet.
«Jeg tror du burde stoppe i mens leken er god, kjære broder. Med tanke på Hayley. Da er det ikke bare hun som blir såret,» sa Leo og klappet Nolan på skulderen.
Jeg snøftet. Jeg sendte Nolan er skarpt blikk da han så i min retning.
«Litt for sent for det nå,» sa jeg.
Nolan så trist på meg og Leonardo så ut som han nettopp la sammen de to siste puslebrikkene.
«Nei, vent. Så, dere to?» spurte Leo. Han syntes tydeligvis dette var underholdene. Ingen av oss svarte.
Leo lente seg med armen på skulderen til Nolan og så litt sjokkert på han.
«Wow, Nolan. Du er en skikkelig drittsekk,» sa han og smilte. Hva faen er galt med denne gutten?
Leo trakk til seg hånden og tok seg friheten til å la blikket vandre over hele meg. Jeg fikk lyst til å lege hendene rundt meg.
«Jeg må si jeg er imponert. Hun er heit,» sa Leo og jeg kunne se hvordan Nolans øyenbryn skjøt oppover.
Nolan smilte falskt til Leonardo.
«Legg en hånd til på henne og du er død,» sa han og setningen ble mer alvorlig på slutten.
«Hva faen? Du har ingen rett til å bestemme det. Du eier ikke meg,» sa jeg.
«Det hun sa,» sa Leo og gliste.
Jeg så skarpt på han.
«Hold kjeft».
Nolans smaragdgrønne øyne
så litt hjelpesløs ut.
«Det var ikke det jeg mente, Violet, det er bare det at du vet ikke hvordan han er. Han er ikke bra for deg,» sa Nolan og dro hånda gjennom det bustete brune håret.
«Sikkert bedre for meg enn det du var,» sa jeg kaldt. Stemingen i rommet ble anspent. Nolan ga meg et blikk som sa 'wow, av alle ting du kunne ha sagt'.
«Uansett så slipper dere snart å se meg,» sa jeg da det ble helt stille. Jeg var jo utvist. Takk Anabelle.
«Hva mener du?» spurte Nolan.
VOUS LISEZ
Under fasaden
Roman d'amour«Fordi,» sa han og tok røyken ut av fingrene mine som kun var et par cm fra kinnet hans «jeg hadde hatet å se deg med en annen fyr». Sakte tok han enda et drag og blåste røyken i fjeset mitt så jeg kunne smake det. Han var så nærme og det var en int...
