Under fasaden

38| Nolan har en bror?

Violet P.O.V

Jeg åpnet skapet mitt og et ark falt ut. Det værste som finnes om morgenen er når ark faller ut av skapet ditt og du er nødt til å bøye deg for å hente det. Jeg plukket opp arket, men det var ikke et skole-ark. Der var en tegning. Jeg så nøye på kunstverket. Det var en benk foran en innsjø. Det satt en jente og en gutt der og så på den. Det var en vakker tegning. Jeg skjønte ikke hvem som hadde lagt den her, men da jeg så på tegningen og så at gutten hadde isblondt hår skjønte jeg med engang hvem den var fra.

Jeg rotet rundt i skapet og fant den andre tegningen William hadde gitt til meg for lenge siden. Til slutt fant jeg det. Jeg betraktet portrettet han hadde tegnet av meg. De gråe blyant strekene og de blodrøde rosene som lå i en krans rundt håret mitt. Der var noe med tegningene som fikk meg til å bli trist. Spesielt da jeg så på tegningen av William og meg foran innsjøen. Det så ut som den gangen vi hadde snakket sammen på lacrosse turneringen. Hvorfor hadde han gitt meg denne?

Jeg ristet av meg den triste følelsen og la begge arkene inn i skapet igjen. Da jeg la tegningen inn i skapet la jeg merke til at det var skrevet noe bakpå. Jeg tydet skriften og så at det sto savner dette bak tegningen av innsjøen.
Hadde jeg vært for hard mot William? Det var jo Nolan sin feil. Likevel hadde han ikke sagt en dritt til meg når jeg var rundt han. Akkurat som om han ville at jeg skulle bli såret. Hvordan kunne man kalle det et bra vennskap? Eller et vennskap i det hele tatt.

Jeg slep meg gjennom skoledagen. Nolan var ikke i noen av timene. Jeg kikket stadig mot døra. Ventet på at han skulle komme inn, men det gjorde han aldri. Jeg hadde ingen timer med William i dag, takk Gud.
Likevel hadde Cayden sittet bak meg den siste timen. Jeg var litt treigere enn de andre til å pakke sammen.

«Jeg ser deg aldri i kantina lenger,» sa Cayden som plutselig hadde dukket opp ved siden av meg.
«Jeg orker ikke synet av visse personer,» sa jeg skarpt og reiste meg.
Cayden så ut som han hadde gjort en forbrytelse som han følte skyldfølelse for.
«Jeg...jeg skjønner hvis du hater meg. Helt ærlig var jeg ikke helt sikker på hvor seriøse deg og Nolan var...liksom han sa han skulle droppe Hayley og så-» jeg avbrøt han «det er...ikke din...jeg må gå,» sa jeg og gikk mot døra.
«Han spiser ikke lenger engang,» sa Cayden bak meg uten å heve stemmen, men jeg hørte han perfekt. Jeg stoppet. «Sover ikke,» fortsatte han. Jeg snudde meg rundt og la hendene i kors. «Skal jeg liksom synes synd på han?» spurte jeg og hevet brynet. Det var Nolan som var en drittsekk. Hvis ikke han får sove fordi han gjorde noe jævlig mot meg, så var det hans problem.
Cayden tok opp hendene og trakk seg litt bakover. «Hei, jeg bare sier hva som er sant. Jeg mente ikke å....men du vet han elsker deg?» sa han og så håpefullt på meg som om jeg skulle løpe etter Nolan med en gang.
Jeg så kaldt på han. «Drit i Cayden. Jeg har ikke noe empati for den gutten. Han får komme seg gjennom den lille depresjons tiden sin uten meg. Han har jo alltids Hayleys skulder å gråte på,» sa jeg og sendte han et siste nikk før jeg gikk.

***

Jane hadde tvunget meg og Max til å bli med på en fest med hun og Lucas. Jeg var ikke veldig begeistret av å sitte i samme bil som Lucas ettersom han også var en av de som hadde løyet til meg, men akkurat nå lot jeg det ligge for Janes skyld. Uansett så jeg frem til det. Jeg følte meg endelig som meg selv igjen og det føltes bra. Livet var så mye enklere når jeg ikke brydde meg. Skjønner ikke hvorfor jeg stoppet med det.

Lucas parkerte foran et stort svart hus med en høy hekk rundt og lys fra bakken som lyste opp eiendommen i nattemørket.  Jeg steg ut av bilen i mine trange svarte skinn jeans og en mørkegrønn topp. Jeg hadde aldri vært i dette området før, men det var i alle fall langt unna huset til Nolan, noe som passet meg bra.  Vi helte ned alkohol som om det var vann og gikk rett mot dansegulvet.