Under fasaden

12| 2 minutes in heaven

Før jeg rakk å gjøre noe som helst ringte mobilen min drit høyt og jeg trakk meg bakover.
«Sorry, jeg må ta denne,» sa jeg og gikk litt vekk fra han. Helt ærlig var jeg glad for distraksjonen. Jeg så bare på han som en venn, men han fortsatte å være flørtete. Jeg trodde det skulle være Max som ringte, men jeg ble skuffet da jeg så at det var tante.
«Hei, Violet!» hvinte hun. Hun var tydeligvis glad for at jeg fortsatt var her.
«Hei,» svarte jeg kort.
«Hvordan går det? Har du fått nye venner?»
Sist jeg hadde hørt henne så glad, var når jeg hadde dratt hjem til Nick. Hun elsker Nick.
Jeg kastet et blikk på Nolan som tok et drag av røyken min.
«Ja. De er virkelig så mye bedre enn de jeg hadde før,» sa jeg sarkastisk.
«Å så bra!» Hun la tydeligvis ikke merke til sarkasmen.
«Fortsett sånn, Violet, så kommer alt til å gå bra til slutt».
«Ja men jeg må nesten legge meg nå jeg,» løy jeg. Orket virkelig ikke den dama mer.
«Okay. Lykke til videre!»
Jeg svarte ikke, jeg bare la på. Jeg sukket oppgitt.
Før Nolan rakk å si noe sa jeg fort «jeg må komme meg tilbake til rommet. Snakkes senere». Jeg begynte å gå.
«Neste gang kommer du til å kysse meg!» ropte han bak meg, fortsatt med røyken min i hånden hans.

***

Kantina var så rar. Det satt fortsatt ingen gutter og jenter på samme bord. Alle ventet hver gang på at Annabelle og gjengen hennes hentet mat først.

Jeg la merke til det når jeg satt i mattetimen også, hvor Nolan og gutta også satt separert fra jentene. Likevel så jeg jentene se lengtene mot dem og de guttene her var ikke akkurat sjenerte heller. Det var da jeg skjønte at alt handlet om Annabelle. Ingen turte å gå i mot henne. Guttene var «hennes» etter hva jeg hadde skjønt. Det virket ikke som om de ville være hennes da.
«Vi skal bytte litt plasser nå, i håp om å få et bedre klassemiljø,» sa læreren ved kateteret. «Dere har godt av og jobbe litt med folk dere vanligvis ikke menger dere med».
Nolan så på meg. Nei, tenkte jeg bare. Hvis jeg hadde sittet ved siden av han hadde han aldri
klart å stoppe å snakke.
Ved siden av meg satt det en stille jente som aldri snakket og jeg syntes egentlig det var like greit.
Læreren leste opp navnene til folk og sa hvor de skulle sette seg.
«Violet,» sa han etter litt «du kan bare bli sittene og så kan Chloé-» han så på jenta ved siden av meg «bytte plass med William».
Jeg kastet et blikk på gutten med isblondt hår. William Rightmyer. Hans himmelblåe øyne møtte mine. De var tomme. Han reiste seg sakte opp og satte seg ned ved siden av meg.
Jeg sendte Nolan et 'så synd' blikk og trakk på
skuldrene.

Jeg flyttet blikket over på William. Fra siden kunne jeg se den markerte kjeven hans og hvordan de fyldige leppene hans formet seg. I forhold til det tykke lyse håret var øyenbrynene hans mørke.
Han så ut som en gud og jeg skjønte hvorfor alle jentene her så på han. Han snudde seg og så på meg. Øynene hans var så mystiske. Han sa ikke noe. Når han så på meg følte jeg en trang til å snakke.
«Ser ut som vi er partnere de neste 6 ukene da,» sa jeg og smilte svakt. Han lagde en slags 'mhmm' lyd. Jeg oppførte meg ikke som meg selv. Vanligvis er det de andre folka rundt meg som anstrenger seg for oppmerksomheten og godkjennelsen min, ikke motsatt. Hvorfor følte jeg at jeg måtte si noe nå? Siden når brydde jeg meg om hva William Rightmyer syntes om meg? Pfff aldri.

Jeg rettet meg litt opp og snudde meg mot kateteret uten å møte blikket hans. Jeg kunne fortsatt kjenne blikket hans på meg. Jeg følte meg så naken. Jeg pustet dypt inn og plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke har vært meg selv på lenge. Romkameratene mine og folka her hadde forandret meg. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer følte jeg meg som meg selv igjen.
Du er Violet Kardson. Du endrer deg ikke fordi du går på en snobbete privat skole. Jeg hadde blitt softere. Jeg har selvfølgelig alltid hatt litt mer bein i nesa enn de fleste, men jeg var for...snill for å være meg.