Under fasaden

17| Dette er hjemmet mitt

«Haha, det er så sant,» sa Lucas og flirte.
«Er det vel ikke!» protesterte Nolan.
«Jo, du blir alltid sur når du taper,» fortsatte Lucas og stokket kortstokken. Vi befant oss på det store rommet til Lucas, Caysen, Nolan og William.
«Vi spiller en runde til. Jeg elsker å se deg tape når jeg vinner,» ertet Caysen.
«Greit. Vi spiller en runde til, men denne gangen er det du som taper,» sa Nolan med hevet hodet.
«Tviler,» sa Lucas så vidt hørbart og Jane fniste. De satt så nærme hverandre at jeg begynte å lure på om de klarte å bevege seg.
Jeg satt mellom Jane og Nolan. På den andre siden av bordet satt Caysen og William. Det var skole i morgen, men det stoppet oss ikke fra å være oppe til sent på natta.
Vi fem kom veldig godt overens med hverandre. For første gang etter jeg kom til Abbey Green Manor følte jeg at jeg hørte til her. Jeg hadde en plass.

***
Jeg slentret meg gjennom gangene og måtte støtte meg på et skap da jeg ble svimmel. Jeg var så trøtt etter i går kveld at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det ble en smule kleint da fyren som eide skapet hadde stått å kremtet foran meg i 30 sekunder uten at jeg hadde merket det. Jeg unskyldte meg og ville egentlig bare grave meg selv ned i et hull.

Jeg kom meg omsider til skapet og tok ut bøkene til neste time. Naturfag. Jeg kjente at jeg ikke orket det akkurat nå.
Jeg så Nolan komme nedover gangen med gutta og smilte til han da han gikk forbi.
Jeg var så takknemlig for at jeg fortsatt hadde Nolan som en venn, selv etter at jeg dyttet han vekk så kom han tilbake. Jeg visste at han likte meg og at han fortsatt ventet på et kyss i stedet for en klem.
Noen av jentene i gangen så rart på meg.
Kan de ikke bare forstå at det faktisk går ann å menge seg med det andre kjønn?

«Jeg har hørt noen rykter». Jeg snudde meg og møtte noen isblå øyne inrammet av et tynt lag maskara. Hun smilte, men jeg kunne høre bitterheten bak ordene.
Annabelle hadde håret oppsatt i en høy hestehale og det så ut til at hun hadde krøllet det forsiktig. To tynne hårstra hang ned på hver side av ansiktet hennes.
«Rykter?» spurte jeg. Å gud så lei jeg var av folk som drev å snakket om meg bak ryggen min.
Hun ble skarpere i blikket.
«Jeg har blandt annet hørt at du har kysset,» hun tok en pause som om det var vanskelig for henne å si det «...William. Det var jo selvfølgelig i en dum lek, fordi hvorfor skulle han ellers ha kysset en jente med en så stusslig økonomisk status?» hun lo en falsk latter som om hun synes at jeg ikke hadde like mye penger som henne var underholdene «I tillegg så har jeg hørt at du ikke klarer å holde deg unna Nolan Hamlingthon».
Romkameratene mine hadde advart meg mot dette, men hva skulle hun gjøre liksom?
«Og det angår deg fordi?» jeg lot ordene henge i luften som får å si at hun skulle fullføre setningen. Hun skremte meg ikke. Hun var kun en bortskjemt liten jente i mine øyne.
Hun så en smule fornærmet ut.
«La meg bare få én ting klart her. Uansett hvordan ting fungerte på den gamle skolen din så er det sånn at guttene her ikke bare er for deg å ta. William er forelsket i meg, han bare vet ikke hvordan han skal håndtere det å være i et forhold. Så hold deg unna og det gjelder også Nolan. Han tilhører noen andre» jeg merker at hun sa det for å fornærme meg.
Hvem er det hun snakker om? Nolan tilhører en annen?
Prøvde denne jenta akkurat å sette meg på plass? Jeg kjente knyttnevene stramme seg.
Hun visste virkelig ikke hvem hun køddet med. Hvis hun hadde visst hvem jeg egentlig var, så hadde hun aldri turt å snakke til meg.

Jeg tok et steg nærmere henne og så henne kaldt inn i øynene.
«Jeg har kanskje en stuslig økonomisk status, men jeg er ganske respektert når det kommer til å ta meg meg av folk som kommer i veien min,» sa jeg uten noen tegn til føleleser. Jeg smilte litt for meg selv da jeg så tegn til frykt i øynene hennes.
«Og hva faen for deg til å tro at jeg kommer til å bry meg om et eneste ord av det du sier?».
Hvis det var noe jeg hadde blitt flink til etter alt jeg har vært gjennom så er det å være kald.
Hun så litt forskrekket på meg.
Jeg snudde meg på vei til å gå før jeg snudde meg akkurat nok til å møte blikket hennes igjen.
«Og hvis du noen gang prøver å true eller kontrollere meg igjen sa kommer du til å angre,» og med de ordene lot jeg henne stå igjen ved skapet mitt. Man skulle tror jeg kanskje hadde blitt litt oppskaket etter situasjonen. Tverr i mot. Alle som gikk forbi meg kunne se at jeg smilte triumferende. Jeg satt jenta på plass.