Under fasaden

6| Abbey Green Manor

Blått. Jeg så noe blått. Jeg lot hånden gli over stoffet. Vent?! Hva driver jeg med?
Jeg rykket til og satte meg fort opp. Jeg så hysterisk rundt meg da jeg innså at jeg ikke lå i senga til Max. Jeg satt i en blå sofa. Det var en leilighet. Den ene veggen var en slitt murvegg. Det så ikke stygt ut, det ga meg en mer vintage/retro vibe. Jeg var svimmel. Jeg var forvirret. Og for det tredje så tror jeg jeg aldri har hatt så lyst på en burger fra mc'ern som jeg har nå.

Plutselig så jeg Cami sitte ved kjøkkenbenken med en kaffekopp i hånda og det var da det sakte falt inn i det surrete hodet mitt at jeg var i leiligheten hennes og hadde århundreds fyllesjuke.

«Hvordan føler du deg?» Det blonde håret hennes var satt opp i en bustete dott, men den så likevel bra ut.
Hun tok en sipp av kaffe'n sin.
«Helt for jævlig,» sa jeg dro hånden over fjeset i håp om å vekke meg selv opp.
Hun strakte meg et glass med noe oppi.
«Hva er det?».
«Bare drikk det. Det hjelper». Jeg stolte på Cami, så derfor helte jeg hele glasset på stryrten. Cami lo da jeg skar en grimase.
«Æsj, hva er det der?».
«Bestemors gamle oppskrift».
Jeg satt fra meg glasset og reiste meg opp.
Minn meg på at jeg aldri skal drikke det der igjen.
«Hvorfor er jeg her egentlig?»
Cami satt koppen hun hadde brukt inn i oppvasmaskinen.
«Du var helt borte når jeg prøvde å snakke til deg på baren i går. Jeg aner ikke hvor mye du drakk engang. Pluss at det var en fyr der som prøvde å få deg med seg hjem. Jeg reddet deg snuppa. Du ville vel ikke at jeg skulle kjørt deg hjem til tanta di sånn her?».
«Oja...Takk, men jeg bor hos Max nå» var alt jeg orket å si.
Hun satte seg ned ved kjøkkenbordet og gjorde tegn til at jeg skulle komme.
Jeg satte meg ned og så at jeg var tom for strøm på mobilen. Jeg hadde ikke snakket med Max etter at jeg hadde ventet på utsiden av guttegarderoben i går. Shit, han var sikkert helt hysterisk. Med alt dette gjeng trøbbelet kunne han tro jeg hadde blitt kidnappet eller noe.
«Kunne jeg lånt mobilen din?» spurte jeg Cami.
Hun ga meg mobilen og jeg tastet fort inn nummeret til Max.
Jeg hørte ringetonen et par ganger før Max svarte.
«Cami?» sa han.
«Nei, Max. Det er meg».
Jeg hørte han puste lettet ut.
«Å herregud, Violet. Jeg har lett etter deg. Du kom ikke hjem i går og du er ikke på skolen. Jeg sjekket til å med baren, men du var ikke der». Han hørtes stresset ut. Jeg var glad for at han brydde seg om meg.
«Jeg har det helt fint. Jeg drakk litt mye i går, så Cami tok meg med til leiligheten hennes».
«Okay greit. Tekst meg adressen, så kommer jeg og henter deg».
Jeg tekstet han adressen og ga mobilen tilbake til Cami.
«Sååå, vil du snakke om det?» spurte hun etter ett minutt med stillhet.
«Hva mener du?»
«Kom igjen, jeg kjenner deg. Du drikker ikke plutselig så mye uten en grunn».
Jeg kunne ikke lyve til Cami. Hun kunne se rett gjennom løgnene mine.
«Du vet Nick?»
«Han fyren du lå med i fjor og nå har et lite crush på deg?»
«Ja han. Vel jeg gjorde det igjen...lå med han»
Cami hevet et bryn.
«Så? Du pleier jo ikke å bry deg om sånne ting».
«Vel, jeg bryr meg om han. Han har vært en god venn og jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig føler ovenfor han. Han sa at han var forelsket i meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det...»
Hun la en hånd på skulderen min og ga meg et blikk som sa 'la mamma fortelle deg noe nå'.
«Alle er litt usikre når det kommer til kjærlighet».
Jeg nikket.
«Men så sa han 'jeg kommer aldri til å stoppe å kjempe for deg'...det var akkurat det Blake sa til meg. Det var da jeg skjønte at jeg ikke klarer å glemme han. Jeg brøt helt sammen etter det og nå er jeg redd for at jeg aldri kan klare å elske noen igjen». En tåre lusket i øyekroken min, men jeg tørket den fort vekk.
Cami dro meg inn i en klem og strøk meg over hodet. Det fikk meg til å tenke på mamma.
Akkurat nå følte jeg meg ikke som den fryktløse bad ass jenta Violet Kardson, men bare som Violet: en helt vanlig jente med et knust hjerte.
«Det du opplevde var helt grusomt. Det er ikke rart at du er litt redd for å oppleve det samme igjen. Men ikke stress med det, du kommer til å finne en når tiden er inne».
Vi trakk oss ut av klemmen.
Cami smilte varmt til meg.
«Takk, Cami. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg».