Under fasaden

42| Ikke si det

Violet P.O.V

Matte. Et fag jeg alltid har hatet. Egentlig så hater jeg alle fag. Nei, det er feil: jeg liker faktisk historie. Uansett så var jeg stresset. Nolan satt på innsiden av den døren. Gutten jeg hadde elsket. Gutten jeg hadde stolt på. Gutten som i all hemmelighet var forlovet bak ryggen min. Den drittsekken. Jeg skulle ikke la han påvirke hverdagen min. Vi gikk på samme skole og jeg kunne ikke ignorere han for alltid.

Jeg pustet dypt inn og gikk inn i klasserommet. Øynene mine føk automatisk mot de nederste pultene. Han satt der ved siden av Lucas og Cayden. Han så sliten ut. Han så ned i pulten. Håret var litt bustete, men det var det nesten alltid. Det som tok oppmerksomheten min var de mørke ringene under øynene hans. Akkurat som om han bare visste at jeg sto der løftet han sakte hodet. Følelsen jeg fikk da jeg møtte de  grønne øynene hans var...ubeskrivelig. Jeg så fort vekk og gikk mot plassen min ved siden av William.

Jeg så ikke på den blonde gutten ved siden av meg. Kastet ikke et eneste blikk på han. Gadd ikke gi han noe oppmerksomhet. Det virket som om han ville at jeg skulle snakke med han selvom jeg ikke kunne se han. Jeg la bøkene ned på pulten og lente meg bakover i stolen. Hele tiden følte jeg William og Nolans blikk brenne seg gjennom huden min. Jeg så i sidesynet at William virket rastløs.

"Du svarte aldri," sa han lavt, men han visste at jeg hørte han. Jeg snudde litt på hodet i hans retning og møtte det havblå blikket hans. "Snakker du om tegningen du smuglet inn i skapet mitt?" spurte jeg flatt. Han nikket. Jeg snudde oppmerksomheten tilbake til tavla og la armene avslappet i kors. "Jeg var opptatt," sa jeg. Det var ikke bare løgn heller.

Det var stille noen sekunder før jeg så han smile litt for seg selv. "Jeg tenkte lenge på det. Så kom jeg på den første ordentlige samtalen vi hadde foran innsjøen," sa han, men han så ikke på meg. Han så litt ut i luften som om han var i akkurat det øyeblikket. "Jeg har aldri åpnet meg sånn som det før," han snudde seg mot meg og så litt mer alvorlig ut "ikke til noen".

Han skulle til å si mer. "Stopp," sa jeg og løftet hånden. Han ble stille. Jeg ristet svakt på hodet. "Ikke gjør dette," fortsatte jeg. Han så nesten litt fornærmet ut. "Bare la meg-" sa han desperat, men jeg avbrøt han "nei," sa jeg bestemt og snakket litt høyere enn jeg burde. Noen av elevene snudde seg og så på meg.

"Jeg vet hva du prøver å si, men jeg er ikke den samme personen lenger. Så ikke gjør det," sa jeg lavere så bare han skulle høre det. Han så hjelpesløst på meg og strammet kjeven.
"Men jeg vil," sa han like bestemt tilbake.
Jeg sukket.
"Ikke ødelegg enda mer. Jeg vil ikke høre det," sa jeg og så tilbake på tavla igjen.

Han la plutselig hånden på armen min, men jeg dyttet han unna. William så såret på meg, som om jeg nettop hadde prøvd å drepe han eller noe. Jeg kjente at det begynte å svi i øynene mine og jeg prøvde å stenge ute alle følelser som banket på. "Bare...Ikke gjør det," sa jeg og reiste meg opp. Læreren ropte noe etter meg da jeg gikk ut av klasserommet, men jeg ga faen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg plutselig ble så emosjonell. Det jeg visste var at jeg hatet det. Jeg gikk med raske skritt nedover den tomme gangen uten å vite helt hvor jeg skulle.

"Violet!" hørte jeg William rope bak meg og lyden av jogging. Han dukket opp ved siden av meg og slapp ut et dypt utpust. Jeg så ventende på han. "Hvor lenge skal du straffe meg for Nolans handlinger?" spurte han opprørt. "Straffe deg? Jeg prøver å finne en måte å ikke tenke på hvordan du løy til meg hver gang jeg ser deg," sa jeg kaldt. Han ristet litt svakt på hodet. "Vær så snill, Violet. Slutt," sa han. Jeg var ikke helt sikker på hva han snakket om.

"Hele denne 'jeg har ikke følelser' oppførselen din er noe bullshit!" ropte han. Jeg hadde aldri sett William slik før. Han tok et steg nærmere og automatisk gikk jeg bakover. Ikke det at jeg var redd for han, men det var akkurat som om ordene hans traff meg på et dypt sted jeg prøvde å ignorere.

"Det er bare en fasade du har laget fordi du ikke klarer å konfrontere vanskelige ting! Fordi sannheten er at du er svak. Du er redd for hva som kommer til å skje hvis du lar være!" fortsatte han. Han virket sint og frustrert. Han kom enda et steg nærmere. Ordene han akkurat hadde kastet på meg fikk blodet til å koke over. Jeg fikk vondt i hele kroppen av det hans sa. Av alle ting han kunne sagt til meg så var dette verst, fordi det han sa var sant.

"Hva faen vil du egentlig, William? Hvorfor fulgte du etter meg?" spurte jeg såret og oppgitt. Akkurat nå var jeg bare sliten. De havblå øynene hans ble mystiske og jeg ville så gjerne klare å tyde dem, men jeg klarte det aldri. Han kom nærmere meg, men jeg sto stille. Jeg var ikke svak. Han stoppet rett foran meg og bare så på meg. Jeg tok det siste steget bort til han så det kun var noen få centimeter mellom oss. Jeg låste øynene min i hans.

"Hvorfor?" spurte jeg igjen, denne gangen roligere. Blikket hans myknet litt og i et lite sekund så han helt fortapt ut.
"Fordi jeg ikke klarer å la være," sa han. Det ble helt stille. Jeg er sikker på at man kunne hørt en knappenål falle. Det føltes som om hele verden forsvant rundt oss. Han plasserte en hånd på kjeven min og før jeg rakk å reagere møttes leppene våre. William Rightmyer kysset meg. Han trakk seg litt unna og så ventende på meg med begjær i blikket. Fuck it. Jeg dro han i skjorta og kysset han.

Han dyttet meg sakte inntil skapene og kysset meg intenst. Jeg la hendene rundt nakken hans.
Han presset meg hardere inn mot skapene og fortsatte å kysse meg. Plutselig dyttet jeg han vekk. Det så ut som han skulle falle, men han holdt seg på beina. Han så sjokkert på meg.

Jeg dro hånda frustrert gjennom håret og så litt ned i bakken, før jeg møtte blikket hans.
«Jeg...jeg er ikke den du vil jeg skal være,» sa jeg ærlig.
William tok et steg nærmere, men jeg holdt opp hånden som for å si at han skulle stoppe.
Han så mykt på meg og jeg visste ikke om han skulle gråte eller le.
«Du er alt jeg vil du skal være,» sa han og jeg så hvor inderlig han ville komme nærmere.
I et lite sekund lot jeg meg selv slippe følelsene ut.
«Jeg er et vrak, William! Jeg kan aldri...jeg var knust etter Blake og nå etter dette med Nolan...jeg klarer ikke mer,» sa jeg og ble egentlig sur på meg selv for å dele så mye.
«Hvem er Blake?» spurte han.
Det navnet påvirket meg fortsatt.
Jeg så litt ut i luften.
«Blake var...han var hele min verden, men han ble tatt vekk fra meg,» sa jeg og lurte på hvorfor i helvete jeg plutselig snakket så poetisk.
«Hva skjedde?» spurte William.
Jeg likte ikke å snakke om Blake, men det kunne vel ikke skade om en person visste om det.

«De,» jeg kjente det begynte å svi i øynene og de vonde minnene dukket opp foran meg «de drepte han rett foran meg». En liten tåre trillet nedover kinnet mitt. Kjærligheten jeg hadde hatt for Blake er den typen som aldri dør ut. Han kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.
William svarte ikke. Han skulle visst ikke spørre om hvordan jeg kom i en situasjon som det. Jeg så på han lukket øynene litt for å samle meg.
«Du vet ikke hvem jeg er William. Jeg har gått gjennom helvete, og har egentlig aldri kommet meg tilbake igjen".
«Du er ikke den eneste,» sa han.
«Hva vil du egentlig, William?» spurte jeg.
Jeg lot han ta et skritt nærmere.

Han så litt fortapt ut og rev seg litt i det isblonde håret. «Jeg...jeg bare klarer ikke kontrollere meg rundt deg. Jeg vill bare ha deg nær meg og når du var med Nolan så gjorde det meg så jævlig forbanna fordi jeg visste at du fortjente bedre». Jeg ble sjokkert av ordene hans og at han var så direkte. William var overhodet ikke den typen som åpnet seg sånn og nå visste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere.

Jeg gjorde det eneste jeg kunne i en slik situasjon. Jeg gikk vekk.
«Jeg er forelsket i deg!» sa han plutselig bak meg. Jeg visste at det var det han skulle si i klasserommet, men jeg ville ikke høre det.
Jeg snudde meg og så på han og følte meg som en elendig person.
«Jeg later som jeg ikke hørte det,» sa jeg og gikk.