Under fasaden

41| Ravn som leker due

Violet P.O.V

Alle elevene begynte å forsvinne fra gangene. «Du må lære meg det der,» sa Jane og så på ansiktet mitt «sminken din ser så bra ut, men likevel så naturlig. Og det er noe du gjør med øyeskyggen. Jeg mener du har ikke på mye, men det bare får de brune øynene dine til å se bra ut,» fortsatte hun. Jeg smilte av kommentaren hennes og dro hånden gjennom det lange lysebrune håret mitt. Hun virket i veldig godt humør. I dag følte jeg meg nøytral.
«Vi kan ha sminke kurs i helgen,» sa jeg som en spøk, men hun tok det seriøst etter ansikts utrykket å fortelle.

«Jeg skal hente boka mi i skapet, så kommer jeg opp igjen,» sa Jane og gikk mot trappa. Hun hadde nemlig skap i første etasje, noe som var dumt ettersom vi bodde i 3 etasje. Jeg var smart og skaffet meg skap på samme etasje så jeg bare kunne hente bøkene rett etter jeg kom ut fra rommet.

Jeg hadde heldigvis ikke sett Nolan de siste to dagene, men jeg hadde fått med meg at han var på skolen for tiden, så det var vel bare et spørsmål om tid før jeg kom til å se han igjen. Faktisk så kom jeg til å se han i første time ettersom vi hadde matte. Faen. Sjokkerende nok begynte jeg å føle meg mer og mer over han. Jeg hadde en evne til å sperre av alle mulige følelser hvis jeg ville.

Skapdøra mi så veldig skjev ut. Det må ha vært Jane som prøvde å rive den opp i stad. Jeg lokket døra og gikk et steg bakover. Den var så avgjort skjev. Jeg tok et til steg for å se om den faktisk var så skjev som jeg trodde da jeg gikk på noen. Jeg snudde meg fort og møtte to mørke øyne. I motsetning til alle de andre patetiske jentene så mistet jeg ikke bøkene og falt på bakken. Jeg hadde kontroll. jeg snudde meg  rundt og tok et steg bakover for å skape litt mellomrom mellom oss. Han sto lent inntil veggen med en avslappet holdning og så ikke en smule sjokkert ut over at jeg nettopp hadde tråkket på foten hans. Den ene munnviken hans trakk seg litt oppover i antydning til et smil.

Det sandblonde håret og det kjekke smilet var ikke til å ta feil av. Det var fyren jeg hadde danset med på festen. Gutten jeg aldri fikk navnet til. Han hvilte blikket på meg og smilte vitende som om han visste akkurat hva jeg tenkte.

«Det er deg jo,» sa jeg litt sjokkert. Jeg hadde ikke forventet å se han her.
«Jeg så jo at vi kom til å møtes igjen,» sa han avslappet og gikk et steg ut fra veggen. Stemmen hans var mørk med en forførende undertone.

Jeg dro hånda gjennom håret og lurte plutselig på om han var en gal stalker.
«Hva gjør du her? Går ikke du på Westfield?» spurte jeg forvirret.
Han ristet på hodet og holdt opp et ark som så ut som en timeplan.
«Ikke nå lenger. Jeg er nå offisielt en elev ved Abbey Green Manor,» sa han med en falsk formel tone før han flirte, noe som minte meg skummelt mye om Nolan. Han hadde jo på seg en skoleuniform.
«Kler jeg den?» spurte han meg plutselig. Han oste av selvtillit. Jeg så opp og møtte de mørke øynene hans igjen. De fyldige øyenbrynene hans hevet seg litt som om han ventet på et svar.
Jeg skakket litt på hodet. «Nja, har sett bedre,» sa jeg og gikk tilbake til skapet og låste det. Det irriterte meg veldig at det var skjevt. Han fulgte etter meg og lente seg inntil skapene. Han så faktisk veldig bra ut i uniformen, spesielt armene hvor man kunne se musklene hans. Ikke det at jeg kom til å fortelle det til han. Jeg la merke til sølv ringene han hadde på fingrene og rester av svart neglelakk på tommelen. Han som person passet ikke inn i en skoleuniform. Det var som en ravn som prøvde å leke due.

«Violet, var det?» spurte han og ventet på svaret mitt. De mørke øyenbrynene hans, som var en kontrast til det lysere håret, hevet seg så vidt. Han smilte triumferende da jeg nikket. Etter jeg hadde låst skapet lente jeg meg også inntil det sånn som han.
«Du ga meg aldri ditt navn,» sa jeg og støttet bøkene på hofta.
Han smilte lekent som om han synes det var underholdene at jeg ikke visste hvem han var. Han hadde tydeligvis ikke tenkt til å fortelle meg det.

Jeg trakk på skuldrene som for å si at jeg ikke skulle spørre mer, men akkurat da snappet jeg timeplanen ut av hånden hans og holdt opp arket. Han så ikke den komme.

Jeg tydet skriften og prøvde å lete etter navnet hans. Det så ikke ut som det stresset han. Faktisk så hjalp han meg med å finne det.
«Det står i høyre hjørne,» sa han og møtte blikket mitt. Jeg så ned på arket.

«Leonardo Hamlingthon,» leste jeg høyt. Vent. Hamlingthon. Som i broren til Nolan hamlingthon? Fyren som brente ned kjemi rommet og ble utvist.
«Du vet hvem jeg er,» sa han rolig og jeg så fort opp fra arket.
«Hm?» sa jeg fordi jeg ikke visste hva jeg skulle svare. Jeg ga han arket tilbake. Han tok det langsomt ut av hånden min så huden vår kom i kontakt og jeg kjente kulden fra ringene hans.
«Jeg ser det i blikket ditt. Du har hørt om meg». De mørkebrune øynene hans låste seg til mine. Han så plutselig litt følelsesløs ut i ansiktet.

Jeg nikket. «Jeg har kanskje hørt om deg,» sa jeg så uanfektet som mulig og så bort.
Han tok et steg nærmere meg bøyde seg så vidt fremover, men nok til at jeg la merke til det. Han tok seg friheten til å la blikket vandre over kroppen min før han møtte blikket mitt igjen. «Er du redd?»
Han så skremmende alvorlig på meg. Jeg redd?

Jeg ignorerte han og tok opp en røyk fra lomma og tente på, for å vise han at han ikke kunne skremme meg med det mørke blikket sitt. Ingen andre var i gangen så jeg slapp å bli tystet på.
Jeg tok et drag og blåste røyken i fjeset hans og flirte. Det så ut som han hadde problemer med å forstå situasjonen.
«Du har tydeligvis ikke hørt om meg,» sa jeg og så nedover gangen, før jeg så følelsesløst på han «jeg gir faen om du kastet en liten fyrstikk i kjemi rommet». Jeg tok ikke blikket vekk fra han. Han så like følelsesløst på meg. Jeg løftet røyken mot leppene, men akkurat før den rakk munnen min, så tok han den ut av fingrene mine og tok et drag. Han så på meg hele tiden i det røyken unnslapp leppene hans. Han ga meg røyken tilbake uten å bryte øyekontakten. Jeg så bare ventende på han. Skulle han si noe? Det var bare noe så intenst med måten han gjorde det på.

Jeg trodde han ble sint, men plutselig smilte han og jeg så at han studerte ansiktet mitt.   «Du kan kalle meg Leo,» sa han og så på fjeset mitt en siste gang før han gikk vekk fra meg. Jeg stirret på ryggen hans i det han gikk vekk fra meg. Jeg prøvde å tenke gjennom det som nettopp skjedde. Han virket interessant. Det var det eneste ordet som var passende.

«Omg,» sa plutselig en stemme. Jeg snudde meg og møtte to grå-grønne øyne.
Jane holdt bøkene sine ved brystet og munnen var åpen.
«Hva søren gjør Leonardo her og hvorfor snakket han med deg?» hun snakket fort.
Jeg så fortsatt etter han når han gikk inn en dør.
«Han er tilbake,» sa jeg. Jane sa mange ting og reaksjonene hennes var ekstrem, men jeg fikk nesten ikke med meg noe av det hun sa. Jeg hadde en annen tanke i hodet.

«Sa ikke du tidligere at Nolan hater Leonardo?» spurte jeg Jane og snudde meg mot henne.
Hun nikket. «Jo. Det er i alle fall det jeg har hørt. Vet Leonardo at du og...at du kjenner Nolan?» spurte hun.
«Nei,» sa jeg og smilte for meg selv «han har ingen anelse».