Under fasaden

19| Sletta

Hele kampen hadde vært ganske røff. Hver takling hadde endt opp med at noen ble dyttet hardt eller falt i bakken. Det var et sinne mellom de to lagene og jeg så på måten de bevegde seg og hvordan de tviholdt rundt køllene på at det var like før de kom til å fly på hverandre.
Likevel klarte de å gjøre som de hadde avtalt: ingen slåssing på banen.

Stillingen var lik og det var to minutter igjen av kampen. Jeg fulgte spent med. Westfield hadde ballen og passerte den fra spiller til spiller. Jeg ble så dratt med at jeg fikk lyst til å reise meg, men Jane holdt meg like nervøs i hånden.

Akkurat i det ballen var i lufta mellom to spillere hoppet William inn og tok ballen. Alle fra Abbey Green heiet. William taklet seg forbi hver en hindring som kom på veien. Nede ved målet til Westfield var det to spillere som kom løpende mot han. De kastet seg over han da han kom, men han dukket og smatt rett mellom dem og så suste han ballen i mål rett før dommeren blåste i fløyta.
Tiden var ute. Abbey Green vant. Alle fra skolen vår jublet og reiste seg.

Westfield gutta så ikke særlig fornøyd ut. Jeg fikk øye på en som satt på huk på banen. Han satt og rev i gresset. Han så sur ut. Han reiste seg behersket etterpå, som om han bare måtte få ut litt sinne som i dette tilfellet var gresset. Da han sto oppreist tok han av seg hjelmen. Han hadde mørkebrunt krøllete hår ned til kjeven. Jeg kunne ikke se så mye mer enn det fra her jeg sto. Det jeg kunne se var i hvertfall at han var «svær» som gutta pleide å si. Med andre ord han var veltrent. Han utvekslet et par ord med noen av lagkameratene som også så ganske bittre ut. De så i retning Abbey Green gutta. Mine gutter. De pekte og diskuterte noe. Jeg følte med en gang et instinkt som sa at jeg måtte beskytte Nolan, William, Lucas og Cayden. Jeg så dem gå av banen. Jane og jeg reiste oss og jeg småløp litt ned til dem.

Det var fullt av mennesker og det var vanskelig å finne dem, men jeg visste at jeg gikk i riktig retning. Jeg så meg rundt og fikk øye på de hvite og blå draktene til skolen vår.

Nolan sto med ryggen mot meg og snakket med  laget. De smilte over seieren, men jeg skjønte at de var litt anspente fordi de visste at det som kom til å skje senere kom til å bli ille. Lucas nikket mot meg og Jane. Nolan snudde seg og smilte bredt da han så meg.
«Bra jobba,» sa jeg og sendte også et blikk i retning William. Der var jo han som skårte det avgjørende målet. Han sendte meg et skjevt smil. Jeg klarte aldri å lese han. Han var så mystisk i forhold til Nolan som var en åpen bok. Nolan likte tydeligvis ikke at jeg skrøt av William.
«Så du de tre målene jeg skårte eller?» spurte han stolt.
«Ja. Hvis det var noe jeg la merke til så var det dét. Etter hvert mål snudde du deg mot meg og smilte fra øre til øre».
«Haha ja det så jeg,» la Lucas til og flirte.
«Du var veldig flink du også Nolan,» sa jeg med babystemme.
«Oh shut up,» sa han lattermildt og kastet på hodet.
En annen fra laget kom bort til oss.
«Westfield er borte, så vi burde komme oss til sletta,» sa han og smilet mitt forsavnt fort.
Nolan så på meg. Jeg så skeptisk på han.
De andre guttene gikk og Jane fulgte etter.
«Bli igjen her,» sa Lucas til henne og hun gikk motvillig tilbake til tribunen igjen hvor jeg så hun møtte Christina og Kimberly. Nolan og jeg sto bak tribunene. Det var helt mørkt ute nå og jeg kunne se hundrevis av stjerner på himmelen. De store lysene som ruvet over banen kastet litt lys mellom trappetrinnene på tribunen.
Nå som vi sto helt alene følte jeg mørke omringe oss.
«Må du gå?» spurte jeg Nolan.
Jeg ville så inderlig at han skulle bli med meg tilbake til rommet i stedet hvor vi kunne se på film og være trygge.
«Ja, jeg må det,» sa han lavt. Jeg var bekymret. Jeg visste ingenting om disse Westfield gutta eller hvor voldelige de var.
Han holdt hjelmen under armen. Han så på meg litt før han la hjelmen ned på gresset. Han la begge hendene sine på kinnne mine. Huden hans var varm inntill mine kalde kinn. Det gikk en bølge gjennom kroppen min av varmen som strålte ut fra hendene hans.
Han smilte og jeg kunne ikke helt tyde blikket hans.
«Hva?» spurte jeg.
Han fuktet leppene. «Jeg elsker hvordan du bekymrer deg for meg,» sa han. De hvite tennene hans kom til syne når han smilte og bet seg svakt i leppa.
Jeg trakk litt på skuldrene. «Du visste allerede det fra før,» sa jeg. Han så litt overrasket ut.
«Vent, var det en bekreftelese?» spurte han med et lurt smil.
«Bekreftelse på hva?».
Smilet hans ble bare større og større.
«Du liker meg,» sa han til slutt. Det var skummelt da han sa det fordi det var sant.
Jeg likte ikke når folk visste om svakhetene mine.
Skulle jeg bekrefte mine følelser som han ventet på eller skulle jeg ignorere dem.
Jeg rakk ikke tenke mer over det før jeg kjente noe varmt og skremmende behagelig mot leppene mine. Nolan sto tett inntil meg med hendene hans fortsatt rundt kjeven min. Hans myke lepper mot mine. Jeg var først litt sjokkert, men så kysset jeg han tilbake.
Det var som om hundre år med fortvilelse, frykt og smerte ble løftet av skuldrene mine. Alle andre lyder rundt oss forsvant og det eneste jeg klarte å tenke på var hans kropp inntil min. Han trakk seg motvillig bort.
«Fy fader det der har jeg venter lenge på». Smilet hans var så søtt og måten han så på meg gjorde at sommerfuglene i magen min begynte å fly helt vilt.
Jeg fikk ikke sagt noe før han fortsatte å snakke med lav stemme. «Jeg må gå. Ikke følg etter meg. Bli her. Jeg finner deg senere».
Han plukket opp hjelmen sin og løp inn i skogen.
Jeg ble stående målløs igjen bak tribunene.
Hva skjedde akkurat nå? Nolan kysset meg og jeg kysset han tilbake. Jeg sto å smilte litt for meg selv bak tribunene og bet meg i leppa.
«Jeg kommer aldri til å skjønne meg på deg as». Jeg snudde meg og Jane sto å flirte. Hadde hun sett det?
«Hva mener du?» spurte jeg og latet som kysset aldri hadde skjedd.
«Her kommer jeg helt tilfeldig rundt hjørnet og så står du her alene og smiler i mens du ser inn i skogen. Det er rart». Hun begynte å le når hun sa den siste setningen. Hun så ikke kysset.
«Oja,» sa jeg og begynte å le «ja jeg er vel litt rar». Jeg var ikke typen til å dele ting om meg selv. I det miljøet jeg pleide å være i var det lurest at folk visste minst mulig om deg, ellers så kunne de bruke det mot deg. Jeg måtte bli flinkere til å stole på Jane. Hun var jo tross alt en av mine nærmeste her.
Hun så nok at jeg tenkte mye for plutselig sa hun «hva var det egentlig som skjedde før jeg kom?» Hun var en god etterforsker.
Jeg trakk på skuldrene.
«Nolan kysset meg,» sa jeg.
Hun sperret opp øynene.
«Og jeg kysset han tilbake,» la jeg til.
Hun hvinte litt.
«Spørsmålet er vel egentlig hvorfor har dere ikke kysset før? Med William så kysset du han med en gang. Nolan har vært tilgjengelig hele tiden og likevel har du ikke rørt han».
Jeg så inn i skogen.
«Med William var det ingen følelser. Men med Nolan...»
Hun skakket litt på hodet etter det jeg hadde sagt. «Vent, du er vel ikke forelsket i han?»
Jeg svarte ikke.
«Jeg tar det som ja. Go for it, tenker jeg bare,» sa hun og dultet meg vennskapelig i armen.
Jane gikk tilbake til tribunen og jeg ble stående igjen. Han hadde bedt meg bli igjen. Han hadde bedt meg ikke følge etter, men likevel klarte jeg ikke å holde ut når jeg småløp inn i skogen.

Bare tanken på at Nolan kunne bli knivstukket eller noe gjorde meg urolig. Jeg hadde naturligvis ingen anelse om hvor denne sletta som de snakket om befant seg. Jeg hadde heller ingen anelse om hva jeg skulle gjøre når jeg kom dit. Jeg måtte bare se at det gikk bra med han.

Det var kaldt og det eneste lyset jeg hadde var lyset fra månen. Jeg kunne ha brukt flashlighten fra mobilen, men jeg ville helst ikke bli oppdaget. Røykskyer kom ut av munnen min når jeg pustet og jeg gned hendene mot hverandre i håp om å varme dem. Akkurat nå angret jeg på at jeg ikke tok med meg hansker. Jakka var heldigvis varm og jeg hadde en lue, så jeg kom ikke til å dø. Med mindre Westfield guttene fant meg og bestemte seg før å myrde meg da. Jeg puttet hendene i lomma og passerte tre etter tre.

Jeg kom frem til det som måtte være den store sletta. Sletta var stor. Det så ut som en forlatt fotball bane som var omringet av høye trær. Jeg stilte meg bak et tre. Midt på sletta sto de.
Svarte og hvite som sjakkbrikker. Cayden var kaptein på Abbey Green og det så ut til at fyren med det mørke håret jeg hadde sett etter kampen var Westfield kapteinen. Jeg så for meg dem som de to kongene på sjakkspillet.
De diskuterte høylytt. Ordene suste gjennom luften. De to kongene sto forrest med alle brikkene sine bak seg. Plutselig stakk noen av folka. Kanskje de ikke hadde noe med saken å gjøre. Igjen sto Cayden, William, Nolan og to andre fra Abbey Green. Lucas var borte, men det var nok Jane glad for uansett. Fra Westfield var det seks gutter igjen, inkludert fyren med det mørke krøllete håret.

De snakker og det skjedde ikke så mye. Jeg så ned på de kalde fingrene mine. Jeg rettet litt på den mørkeblå lua og så opp på nattehimmelen. Jeg kunne se tusenvis av stjerner herfa. Jeg syntes verdensrommet er noe av det rareste og mest fascinerende som finnes, men det tenker vel de fleste. Jeg puttet hendene tilbake i lommene på jakka da de begynte å svi av de lave gradene. Da jeg så opp på sletta igjen var alle borte. Hæ?

Vent. Der! Jeg så akkurat en hvit drakt inni skogen. De var på den andre siden av sletta. Hvorfor måtte de gå så mye?
Jeg løp over sletta og lusket meg nærmere. Jeg kunne ikke se dem lengre, men gikk fortsatt rolig i tilfelle de dukket opp. Jeg ville ikke bli innblandet med mindre det var nødvendig.

Når jeg kom lengere inn i skogen kunne jeg høre høylytte stemmer.
«Å, Adam. Kom igjen! Jeg har prøvd å forklare det så jævlig mange ganger». Det var Cayden sin stemme, men hvem var Adam?

«Forklaringene dine er bullshit man,» sa en mørk stemme. Jeg regnet med at det var Adam.
Jeg snek meg litt nærmere så jeg kunne se dem.
«Det er jo faen ikke min feil at dama di ikke kunne holde hendene sine unna meg,» sa Cayden med en sassy tone.
«Eks,» rettet Adam «Hva? Dette er ikke bare om Alissa. I tillegg skylder du meg,» sa Adam. Det var fyren med det krøllette håret. Nå som jeg sto nærmere kunne jeg se han bedre. Han hadde tykke, men fine mørke øyebryn, markert kjeve og fyldige lepper. Jeg hadde sagt han var kjekk, men han så så sur ut at det var skummelt. De fortsatte å diskutere om masse jeg ikke skjønte noe av før Adam dyttet Cayden. Jeg tok et steg nærmere og akkurat da jeg slappet av for et lite sekund brakk kvisten under foten min høyt og alle guttene ble stille.
Oh fuck.

Jeg holdt pusten. Jeg sto kun noen få meter unna bak et tynt tre. Jeg hørte noen komme mot meg. Jeg knep øynene igjen. Personene gikk forbi uten å se seg tilbake. Jeg pustet lettet ut. Akkurat da jeg snudde meg for å følge med på samtalen igjen kræsjet jeg inn i noe. Jeg så fort opp og møtte to mørke øyne. Jeg lot blikket gli over de mørke krøllene til den lille føflekken på kinnet. Det var Adam. Shit. Shit. Shit. «Vi har en spion her!» brølte han og tok tak i armen min. Jeg rakk ikke si noe før han kastet meg inn i ringen hvor alle sto. Blikket mitt møtte med en gang Nolan sine øyne. Han så først litt sjokkert ut, så skuffet ut og nå bekymret. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle.

«Hva gjør du her?» spurte Adam.
«Jeg gikk meg vill,» løy jeg.
Adam kom nærmere. «Du gikk deg vill hele veien ned hit?» Han hørtes ikke særlig overbevisst ut.
«Ja eller- jeg...» jeg visst ikke hva jeg skulle si. Adam var litt skummel. Adam tok tak i hånden min og så meg inn i øynene.
«Slipp henne din jævel,» sa plutselig Nolan.
Adam snudde seg raskt mot han, men han slapp ikke hånden min. Noe gikk over ansiktet hans og han hevet brynene mot Nolan.
«Å? Er hun din?» Adam snudde seg mot meg igjen og betraktet fjeset mitt. Han strøk hånden sin forsiktig langs kinnet mitt. «Hvem skulle trodd du kunne få noe som dette?» fortsatte Adam. Da han kom til leppene mine lot han tommelen stryke sakte over dem. Han så meg inn i øynene hele tiden. Det var noe veldig intest og sensuelt med måten han gjorde det på. Jeg snudde kjeven brått til side. Jeg likte ikke at han trodde han bare kunne ta på meg sånn. Jeg sendte han et hardt blikk. Nolan var forbanna. Han strammer kjeven og tok et steg nærmere.
«Jeg sværger. Hvis ikke du tar hendene dine vekk fra henne nå-,» sa Nolan og jeg så han knytte nevene.
«Og hvorfor skulle jeg gjøre det?» spurte Adam og så på meg.