Under fasaden

28| Sesongfesten

Violet P.O.V

Jeg stirret ut av bussvinduet. Jeg prøvde å fokusere på et tre om gangen, men når vi kjørte fortere ble alt bare blandet sammen.
«Hva er det?» spurte Max meg.
Han hadde vel lagt merke til at jeg hadde en liten rynke mellom øyenbrynene.
«Ikke noe spess».
Vi var endelig på vei hjem fra lacrosse turneringen.
Max hevet et øyenbryn. Han så rett gjennom løgnen min.
«Anabelle sa noe til meg».
«Hvem er Anabelle?»
Jeg snudde meg litt mer mot han.
«Oja, jeg glemte at du akkurat startet på Abbey Green. La meg forklare: Anabelle er den basic bitchen som tror hun kan bestemme over alle».
«Alle skoler har en sånn,» la Max til.
Jeg nikket.
«Uansett, hun kom og snakket med meg i går. Sa jeg måtte holde meg unna Nolan».
Max så bak i bussen på Nolan og gutta, før han så på meg igjen.
«Det kunne jeg fortalt deg med en gang. Jeg liker ikke fyren. Men hva var hennes grunn?»
«Hun sa noe om at han tilhørte noen andre».
Max så litt misfornøyd på meg.
«Ikke si at dere to liksom er sammen?»
Jeg ristet på hodet.
«Nei, men jeg tror jeg faktisk liker han».
Max så rart på meg.
«Jeg vet. Han er en dust, men for første gang etter at Blake døde tror jeg at jeg endelig kan...komme over det».
Max la armen rundt meg. «Jeg vil bare at du skal være lykkelig og hvis det å være med den drittsekken gjør deg det, så skal jeg ikke stoppe deg, men det betyr ikke at liker han».
Jeg klemte han tilbake og lo litt over det han sa.
«Takk, det betyr mye».
Og det gjorde det også. Max var den eneste personen som jeg så på som familie. Tanta mi kunne jeg fint leve uten.
«Unnskyld,» sa jeg lavt, men han hørte det.
«For hva?»
Jeg trakk meg ut av klemmen og så alvorlig på han.
«For at jeg ikke kom tilbake. Aldri forlat den andre, det var alltid regelen vår og jeg...jeg brøt den. Jeg var en dust, Max».
«Ja, du var en dust».
Jeg løftet det ene brynet for at han skulle si mer. «Men du vet jeg er glad i deg og det er fortid. Jeg er her nå».
Jeg smilte og la hodet på skulderen hans.
«Endelig».

***

Romkameratene mine så på Max med store øyne.
«Max,» sa han kort før de rakk å spørre om navnet hans.
«Jeg er Kimberly». Hun kastet det lange naturlige røde håret bak skulderen. Hvsi hun trodde hun hadde sjangs på Max tok hun feil.
Max kastet så vidt et blikk på henne.
«Christina,» pep Christina og smilte nervøst.
Max hadde ofte den påvirkningen på folk.
Han hadde tatoveringer oppover armene helt opp til halsen, kutt i det ene øyebrynet og alltid et kaldt ansiktsutrykk. Man kunne kun se ørnen han hadde tatovert på halsen fordi skoleuniformen dekket resten av kroppen hans.
«Jane, men du har allerede møtt meg,» sa Jane. Hun snakket sjokkerende behersket til han og det tror jeg han la merke til.
Han nikket og smilte et lite skjevt smil. Jeg tror de kommer til å komme fint overens.

«Jane har vel sikkert fortalt dere om Sesongfesten. Hvem skal du gå med Violet?»
Jeg så forvirret på henne.
«Sesongfest?».
«Oja, jeg glemte å si det, men hvert år etter lacrosse turneringen har vi en fest på skolen. Den er ikke sånn som Halloween ballet med store ballkjoler og sånt,» sa Jane.
Jeg så på Max. Han tenkte vel akkurat det samme som meg. Vi elsket å feste, men hatet å kle oss formelt.
«Du må naturligvis ha på deg dress da,» sa Jane til Max før hun snudde seg mot meg «og det som er så bra med sesong festen er at vi kan gå med hvordan kjole vi vil, men de fleste velger en formel kjole».
Vi kunne altså gå med hva vi ville, noe som betydde at jeg ikke trengte å se ut som en sossete bestemor.
«Ser ut som vi skal ta oss en tur til byen da,» sa jeg. Jeg så på Max «Å ikke se så trist ut da. Du visste det var sånne anledninger på Abbey Green Manor».
Han ga meg et falskt smil.
«Jeg kan ikke vente,» sa han monotont.

***
«Ta med deg Max og finn han en dress».
Cayden så nølende på meg.
«Plis».
Det karamellfargede håret hans skinte fra taklampene.
«Greit. Han er faktisk ikke så ille».
«Nei han er faktisk en av de få personene her i verden som er kul,» sa jeg og smilte.
Cayden hevet et bryn og så ventene på meg.
Jeg slo han litt svakt i armen.
«Og du, Cayden. Du er drit kul,» sa jeg overdrevent.
«Jeg vet, jeg vet». Han gliste bredt.
«Du er til og med barnsligere enn Nolan,» mumlet jeg for meg selv.
«Hva?»
Jeg bare smilte som om jeg ikk hørte det siste han sa.

Vi befant oss på rommet til Nolan, Cayden Lucas og William.
Max var på sitt eget rom sammen med romkameraten hans Isaac. Jeg skjønte fortsatt ikke hvordan de kom overens fordi de var så forskjellige.
Akkurat da kom resten av guttene inn døra.
«Hva snakker dere om?» spurte Nolan.
Jeg trakk på skuldrene. «Ikke noe spess».
Han så med smale øyne på Cayden.
«Chill, herregud. Du blir lett sjalu as,» sa Cayden.
Nolan satt seg ned ved siden av meg i sofaen og slang armen sin rundt meg.
«Må jo passe på det som er mitt».
«Jeg er ikke et objekt,» sa jeg og dro det lysebrunet håret mitt bakover.
William så på meg. Igjen var de havblå øynene hans mystiske. Han så på Nolan og sendte han et litt hatsk blikk før han så vekk og fulgte med på samtalen mellom Cayden og Lucas.

«Du skal vel gå med Jane?» spurte Cayden Lucas.
«Vi er jo sammen, så det hadde jo vært litt rart hvis jeg hadde gått med noen andre».
Willam så plutselig på Nolan igjen.
«Hvem skal du gå med Nolan? Du har jo så mange valgmuligheter». Han sa det skarpt og stemningen ble anspent. Cayden og Lucas så litt rundt omkring i rommet. De oppførte seg rart.
Nolan smilte som om han ikke hadde lagt merke til noe.
«Jeg skal selvfølgelig gå med, Violet» han så litt intenst på William før han så på meg «hvis du vil da».
Jeg kysset han på kinnet som svar og så på William. Han så fortsatt intenst på Nolan.
Han reiste seg og gikk mot kjøkkenbenken.
Jeg hørte at han tok seg et glass vann. Han ble stående der. Hva skjedde nå?
«Han blir sånn noen ganger. Som jeg sa: han har aldri vært helt seg selv etter søsteren døde,» hvisket Nolan i øret mitt.
Han hadde vel rett.