Under fasaden

45| Det siste blikket

Violet P.O.V

«Hva mener du?» spurte Nolan.
Jeg åpnet munnen, men så lukkt jeg den. Jeg skulle si det, men jeg valgte å ikke gjøre det. Det var lettere sånn.
«Fordi jeg skal gå nå,» sa jeg. Jeg så litt lenge på han og kjente det svi i øynene, så snudde jeg meg og gikk til romdøra mi, låste opp og gikk inn. Jeg gadd ikke snu meg å se på han. Jeg hadde sett litt lenge på han for en grunn. Fordi jeg visste at det var siste gang jeg kom til å se Nolan.

Jeg pakket alle tingene mine ned i kofferten jeg ikke hadde tatt på i flere måneder. Jeg dusjet og det føltes bra å bli kvitt alle maten i håret og blodrestene. Da jeg så i speilet hadde jeg fortsatt et klart kutt på kinnet og et blått øye, men bortsett fra det var jeg grei.

Jeg skiftet til svarte jeans og en genser. Skoleuniformen lot jeg ligge igjen på senga. Den var ikke noe jeg ville ta med meg hjem som en påminnelse om alt det jævlige som hadde skjedd her.

Jeg ville helst komme meg ut før Christina eller Kimberly kom, så jeg slapp hele den klisjeén med en lang avskjed. Men jeg måtte snakke med Jane og Max. Jeg visste at Max kom til å bli med meg hjem. Hvor jeg går, går han. Han ville jo ikke gå her i utgangspunket. Han kom jo hit bare for meg. Jeg tror faktisk han kom til å bli lettet når han finner ut at vi endelig kan dra.

Jeg tok tak i kofferten. Jeg så en siste gang på rommet før jeg gikk ut døra. Skapnøkkelen og romnøkkelen hadde jeg i den andre hånden.
Jeg ringte tante og forklarte at jeg skulle hjem. Avtalen vår var bare at jeg skulle gå her i en måned, og jeg hadde vært her mye lengere enn det så hun klaget ikke til min store overraskelse.

Jeg gikk inn i gangen der guttene hadde rom og gikk mot rommet til Max.
Jeg banket på.
Max så granskende på meg da han åpnet døra.
Han spurte ikke, han bare skjønte hva som hadde skjedd. Han hadde jo tross alt vært der i kantina og det var ikke så vanskelig å legge sammen puslebrikkene.
«Jeg pakker kofferten,» sa han og tok et steg til side for å slippe meg inn.
«Jeg mener, hvis du fortsatt vil bli her så skal jeg ikke stoppe deg,» sa jeg.
Han smilte. Han så nesten litt lettet ut.
«Tuller du eller? Jeg hadde dratt til Nordpolen for deg,» sa han og lokket døra.
Jeg klemte han.
«Jeg lover at jeg aldri skal dra fra deg igjen,» jeg trakk meg vekk «du er jo egentlig den eneste familien jeg har igjen».
Max smilte i mens han fant frem et par bukser og en t-skjorte.
«Disse uniformene suger uansett,» sa han.
Jeg nikket. Det å kunne kle seg i hva som helst var definitivt noe jeg savnet fra den gamle skolen.

Romkameraten til Max, Isaac, dukket opp fra badet.
«Drar dere?» spurte han.
«Ja. Det er noe vi egentlig burde å gjort for lenge siden,» sa jeg.
Max klappet Isaac litt på ryggen da han hadde skiftet til vanlig tøy og pakket alle tingene sine.
«Snakkes, nerd,» sa Max til Isaac og jeg skjønte at de hadde fått et bra forhold. Isaac smilte smått og vinket i det vi gikk ut døra.

I det vi kom ut i gangen spottet jeg Anabelle. Hun var ikke alene. Hun var med William.
Annabelle så fornøyd på meg.
William rynket øyenbrynene og kom stormende mot meg.
«Hva gjør du?» spurte han meg og ignorerte Max fullstendig.
«Jeg er ferdig her,» sa jeg.
«Slutter du?» spurte han. Han virket stressa.
«Ikke akkurat,» sa jeg og pekte på Anabelle som sto et stykke unna «jenta fikk meg utvist. Jeg er imponert. Trodde ikke hun hadde det i seg,» sa jeg og smilte.
«Hvordan kan du smile av noe sånt? Du kan ikke bare dra,» fortsatte William.
«Hun gjør som hun vil,» sa Max.
William skulte litt på han før han så på meg.
«Violet?» Det hørtes mer ut som et spørsmål.
Jeg smilte varmt til han for første gang på lenge. Han så bare forvirret tilbake på meg.
«Jeg tilgir deg,» sa jeg «for alt».
Før han fikk sagt noe dro jeg han inn i en klem. Han frøs først helt, før han sakte la armene sine rundt meg. Så holdt han meg så tett inntil seg at jeg trodde jeg skulle miste pusten. Jeg gravde hodet inntil nakken hans, bare for å holde han en siste gang. Jeg var glad i han på en spesiell måte.

«Snu deg,» sa jeg da jeg trakk meg tilbake.
Han så granskende på meg før han fikk et bestemt utrykk.
«Nei,» sa han.
«Jo. Vær så snill. Og si til Jane at jeg kommer til å savne henne, men at jeg aldri egentlig passet inn her i utgangspunktet,» fortsatte jeg.
William svarte ikke.
«Snu deg,» sa jeg «bare et lite øyeblikk».
Det så ut som William fikk tårer i øynene, noe jeg aldri hadde sett før.
«Nei, Violet,» sa han igjen.
Han løftet hånden svakt mot min, men rørte meg ikke.
Jeg visste han ikke ville la meg gå.
«Kan du bare gjøre denne siste tingen for meg?» spurte jeg. Det så ut som han studerte fjeset mitt et øyeblikk før han smilte svakt.
Han nikket motvillig til slutt og snudde seg.
«Ikke se,» sa jeg «tell til ti og etterpå kommer du ikke til å gå etter meg, okay?» sa jeg.
Han nikket sakte.
Så gikk jeg.

Nolan P.O.V

William rev opp døra til rommet. Han så sint ut og det så ut som han hadde grått, noe William aldri gjør.
Jeg fikk en ekkel følelese.
«Hva skjer?» spurte Cayden.
William så med en gang på meg.
«Hun drar,» sa han.
Jeg trengte ikke spørre, jeg visste med en gang at han snakket om Violet. Jeg spratt opp fra sofaen.
«Hvor er hun?» spurte jeg desperat.
William var rød i øynene.
«Jeg vet ikke. Hun er vel sikkert på parkeringsplassn nå».

Jeg løp ut den åpne døra, gjennom alle gangene, ned trappa, ut hoveddøra, og der var hun. Hun sto ved siden av Max.
Det lange brune håret danset i vinden i det hun satte seg inn i bilen. De vakre leppene hennes formet seg til et smil, men hun så meg ikke.
Akkurat i det jeg skulle skrike navnet hennes lokket hun døra.
Jeg løp mot henne, men bilen hadde allerede startet å kjøre.
I et kort øyeblikk møttes øynene våre.
Jeg hadde aldri elsket noen så mye som jeg elsket henne, jeg hadde aldri tenkt så mye på noen som jeg tenkte på henne og jeg hadde aldri såret noen så mye som jeg hadde såret henne...og aldri mer enn nå kunne jeg ønske at jeg hadde gjort ting annerledes.
Hun smilte til meg og ga meg et blikk jeg visste jeg aldri kom til å glemme. Som om blikket hennes så tusen ord.
Det kjentes ut som noen rev hjertet mitt i stykker.
Så var hun borte.

——————————————————————-
Dette er det siste kappitelet i boka mi. Tusen takk for alle som har lest den! Alle kommentaren har vært veldig motiverende (:

Kommer ikke til å skrive en bok 2 om Violet Kardson, men det blir en ny bok med nytt tema og nye karakterer.

Vet ikke når den nye boka kommer, men jobber med saken. Har hatt mange forskjellige ideer og vet ikke helt hvordan jeg skal sette det sammen enda.