Under fasaden

10| The after party

Tips: les kappitel 1 på nytt hvis du ikke husker hva som skjedde.
—————————————————————

Uskarpe lys. Musikk. Utydelig stemmer. Jeg prøvde å heise meg opp fra den svarte skinn sofaen jeg befant meg i, men datt rett ned igjen. Jeg husker ikke hvor mye jeg drakk. Det jeg vet, er at det var mye.
Glasset som en full Nolan hadde hentet til meg for en halvtime siden sto fortsatt urørt ved siden av meg på stuebordet. Jeg kunne ikke se Nolan noe sted, men jeg regner med at han var ute i bassenget hvor de fleste hadde endt opp.
Jeg strakte meg frem og tok en slurk av vannglasset.

Jeg lot blikket gli over rommet. Det var fortsatt folk her inne. Noen klinte. Andre satt og røyket noe som ikke var vanlig tobakk (for det luktet jeg) i trappa og en fyr lå på gulvet. Musikken var heldigvis lavere i huset enn det den var i stad. Jeg kunne likevel høre den pumpene bassen strømme fra hagen og inn gjennom vinduene. Fjerne lyder av plasking og skriking omringet meg.

Jeg ville sove, men jeg ville ikke ligge her. Oliver virket som en koselig fyr og brydde seg sikkert ikke om jeg lånte en seng.
Jeg kavet meg opp fra sofaen og helte resten av vannglasset på styrten, før jeg gikk mot trappa.
Jeg presset meg forbi de som satt og røyket og merket at noen klasket meg på rumpa men jeg var for sliten til å bry meg. Jeg hørte noen av guttene le bak meg, men jeg ignorerte det.

Jeg gikk inn i det første soverommet jeg så og la meg ned i senga. Jeg gadd ikke kle av meg eller noe. Jeg tror faktisk jeg hadde på skoa under dyna også. Jeg begynte å bli svimmel og rommet var blurry.

Plutselig så jeg lyset fra gangen blende meg da noen åpnet døra inn til det mørke rommet.
Jeg myste mot personen og prøvde å benekte hva jeg så først, men jo nærmere personen kom...jo mer sikker ble jeg. Han har på seg en mørkegrønn t-skjorte som musklene synes godt i og lyset fra døra kaster akkurat nok lys på tatoveringen hans på armen hvor det står pain. Det mørkeblonde håret er heller ikke til å ta feil av.
Aiden.
Aiden som hadde samarbeidet med Vincent. Aiden som hadde siktet på meg og Max med en pistol når vi ikke vil gi dem minnebrikken. Aiden Max hadde skutt i benet.

Jeg rykket til og satte meg brått opp. Jeg hadde egentlig ikke energi til det, men jeg måtte jo være i tilstand til å forsvare meg dersom det ble nødvendig. Hodet verket.
De kalde mørke øynene hans skuler ned på meg og et ekkelt smil danner seg på leppene hans. Det mørke blonde håret hans er fikset på, men de mørke ringene under øynene hans tyder på at han er sliten.

Han kommer nærmere senga og jeg reiser meg fort opp og går bakover i motsatt retning han.
Han blokkerer døra og min eneste andre utvei er et lite vindu, men jeg tviler egentlig på om jeg hadde klart å åpne det fordi låsen var for fancy.

Han sa ingenting. Bare gikk sakte nærmere meg. Jeg fortsatt bakover og snublet litt før jeg fortsatte. Faen, jeg skulle ikke ha drukket så mye. Han er nærme nå. Farlig nærme. Balansen min er ustødig og jeg tror ikke det å prøve å overinne han med styrke kommer til å fungere nå. Jeg tar det siste steget og ryggen min treffer veggen.
Han er så nærme at pusten hans får håret mitt til å bevege på seg. Han lener seg inn mot øret mitt og det går kaldt nedover ryggen min. Jeg var forsvarsløs.
Det ser ut som han skal si noe, men da han åpner munnen skjelver jeg.. Han lukker munnen og lener seg litt bakover så vi får øyekontakt. Jeg innrømmer det aldri, men akkurat nå var jeg redd. Han stirret inn i øynene mine og tvinger meg til å møte blikket hans. Forsiktig ser jeg inn i de mørke øynene hans. Han skjønte at jeg var redd og et ansiktsutrykk som var en blanding av nysgjerrighet og missnøye dukket opp i ansiktet hans. Han lot blikket gli over meg. Jeg fokuserte på pusten min. Ut og inn. Ut og inn. Dette kommer til å gå bra, Violet.
Ikke la den pshykopaten der skremme deg.

Blikket hans flytter seg ned til genserkanten min. Han strekker hånden sin mot genseren min. Jeg gjør ikke motstand. Han drar genseren litt opp og jeg skjønner hva han ser på.
Arret.
Det vincent ga meg etter han plasserte en kule rett inn mellom hofta og navelen min.
Aidens kalde fingre streifet det og han får en rynke mellom øyenbrynene. Av rent instinkt rykket jeg litt til av berøringen. Han får et uleselig utrykk i fjeset. Jeg ser rart på han. Var det et hint av bekymring jeg så der? Men så fort jeg hadde lagt merke til det var det borte og stein fjeset hans var tilbake igjen.

Jeg lot minenne ta meg tilbake til da vi var så gode venner. Aiden og Max hadde alltid beskyttet meg. Jeg trodde han brydde seg om meg. Alle de dagene vi hadde tilbringet sammen, og alt hadde ikke bare vært jobb. Vi hadde vært på kinoer sammen, hjemme hos hverandre og han var til å med meg når jeg skulle prøve ballkjole. Han var jo ikke på ballet fordi han er 20 nå. Det var ikke så lenge før han valgte å snu ryggen mot oss.

Jeg så på han. Den blonde gutten jeg hadde kjent så lenge som sto foran meg. De valpeaktige øynene hans var erstattet med ukjente kalde hull som ledet inn til ingenting. Han var ødelagt. Men det var de fleste av oss. Etter Blakes død ble jeg en av dem. Aiden hadde støtter meg hele veien og ikke faen om jeg aksepterer eller kommer til å tro at alt det bare var bullshit.

Det så ut som han ikke visste hva han skulle si.
Når han først kom inn i rommet så det ut som han var helt bestemt på å skade meg, men nå så han bare hjelpesløs på meg. Jeg følte meg plutselig litt mer edru.
«Aiden...» startet jeg og så litt ned før jeg møtte blikket hans «hva er det du driver med?»
Jeg hadde spurt meg selv det spørsmålet hver dag og nå ville jeg ha svar.
«Du har åpenbart ikke kommer hit for å drepe meg, men igjen så jobber du for Vincent. Så hva vil du egentlig?»
Han svarte ikke. Han så skyldig vekk og det så ut som han viste anger.
«Hva vil du?» spurte jeg igjen og dyttet han svakt. Han svarte ikke.
«Vil du banke meg? Vil du drepe meg? Du gjør alt for den jævla minnebrikken, gjør du ikke?!» skrek jeg og dyttet han hardere og tårer begynte å piple ut av øynene mine.
Han sto stille og lot meg slå han.
«Svar da for faen, Aiden! Var alt bare bullshit?» skrek jeg halvkvelt gjennom tårene.

Plutselig grep han meg hardt rundt håndleddene og hold meg fast. Han så intenst på meg og jeg skjønte at han mente at jeg skulle roe meg ned. Jeg så fort opp på han. Han bet seg frustrert i leppa og ristet svakt på hodet, før han slapp armene mine.
Han tok et par steg bakover og bustet litt til håret hans.
«Det er ikke så jævlig enkelt, Violet. Du aner ikke...du vet ingenting,» sa han trist og så ned i gulvet. Jeg kunne skimte valpen med de brune øynene jeg pleide å kjenne. Jeg var ikke lenger like redd. Jeg tok et steg ut fra veggen.
«Så fortell meg da. Fortell meg hva det er jeg ikke forstår,» sa jeg rolig.
Han så fortsatt ned.
«Han lovet...han...». Han slet med å si det.
Jeg ventet tålmodig på han, men han møtte ikke blikket mitt.
«Familien min trengte penger, som var grunnen til at jeg jobbet for Vincent i utgangspunktet. Vincent lovet meg at jeg skulle få alt jeg trengte hvis jeg...ble kvitt dere. Han var redd dere skulle snu dere mot han fordi dere ikke hadde fått betalt på en stund».
«Så du tok side med han,» avsluttet jeg.
Jeg sukket oppgitt. «Skjønner du ikke at det var han som snudde ryggen mot meg og Max da han lovet oss penger også, men så velger du å sikte på meg med en pistol når vi begge vil det samme».
Han så opp på meg. Han hadde blanke øyne.
«Jeg kunne ikke la dere ta den brikken. Det var min siste sjangse for å gi dem brikken og jeg feilet. Jeg jobbet ikke for Vincent. Blood superiors...de» stemmen hans brakk på slutten av setningen.
«De tvingte meg til å gi den til dem og jeg feilet. Derfor...»
Plutselig bekgynte han å gråte og jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Store tøffe Aiden gråt aldri. Jeg hadde faktisk aldri sett han gråte før. Ikke engang når foreldrene hans døde og lille søsteren ble plassert i fosterhjem.

Jeg gikk helt nærme han og la hånden min på kinnet hans. Selvom han hadde snudd ryggen på oss kunne jeg ikke noe annet enn å syntes synd på han. Min gamle bestevenn.
Han så på meg med våte øyne og han skalv i stemmen når han snakket.
«De har henne. De tok Carly».
Plutselig frøs jeg. Jeg hadde møtt henne et par ganger når hun besøkte Aiden og hun var den søteste 7 åringen jeg noen sinne har møtt. Det var noe annet når det var en av gjengmedlemmene våre, men når de kidnapper barn og bruker dem som utpressing...jeg kjente sinnet boble bare av å høre det.
Jeg hadde sett Blood Superiors i action på nærthold og jeg visste godt hva de var i stand til. De kommer til å drepe henne.

«Jeg trenger den brikken og derfor har jeg kommer helt hit for å unnskylde meg og-,» sa han og satt seg ned på knærne og holdt hendene mine «for å spørre deg om du kan vise nåde og gi meg den brikken».
Jeg tenkte meg ikke om to ganger.
«Greit. Jeg ringer Max og ber han gi den til Blood Superiors».