Under fasaden

20| Kjent med fienden

Nolan gjorde en greie med ansiktet. Han løftet det ene brynet og slapp ut en kort tone. Det var ikke en latter, det var heller ikke et stønn. Det var mer som en huh lyd, med hint av latter og bitterhet. Det jeg skjønte var at det ikke var noen positiv lyd.
Når han snakket var det rolig, men undertonen var truende. «Fordi du har lyst til å komme deg ut av denne skogen». Wow, hvor kom den siden fra, Nolan?
Adam så bak seg og så på guttene fra laget sitt som sto bak han som om han vurderte noe. Adam svarte med den samme tonen og sendte Nolan et utfordrene smil.
«Hva får deg til å tro at det ikke er deg som ikke kommer deg ut av skogen?».
Adam løftet hånden min litt mot Nolan.
«Fordi jeg holder henne. Og du ville vel ikke risikert å få henne skadet». Han tok opp en lomme kniv og tok den andre armen rundt midjen min og presset meg mot han. Jeg prøvde å rive meg møs fra han, men da strammet han grepet enda mer.
«Jeg ville ikke prøvd meg på noe hadde jeg vært deg,» sa han med en normal tone. Han hevet ikke kniven, han bare kastet et blikk på den. Han var sterk, men det var noe i blikket hans som fikk meg til å ikke være redd. Han så tilbake på Nolan med en arrogant mine som om han visste at han hadde overtaket. Han holdt stramt rundt kniven. Han løsnet grepet litt rund midjen min, akkurat som om han ikke ville at jeg skulle få vondt. Likevel ville jeg ikke ta sjangsen på å løpe vekk siden han holdt kniven. Jeg hadde naturligvis vært i slike situasjoner før når jeg og Max jobbet for Vincent, men kampferdighetene mine hadde blitt litt rustne i det siste.

«Dette er mellom oss,» sa Cayden «la henne gå». Han tok et steg frem ved siden av Nolan.
«Sier du som ikke klarte å slippe Alissa. Kanskje jeg like så godt skulle tatt en runde med henne,» han så på meg og så tilbake på Cayden igjen «bare for gamle tiders skyld».
«Du tok en fra meg, nå tar jeg en fra dere».
Hvem faen trodde denne fyren han var? Sa han akkurat at han skulle voldta meg? Likevel så jeg noe i øynene hans som sa at han ikke kom til å gjøre det. Det virket som han sa det mer for å terge dem.
«Hold kjeft! Hvordan våger du å snakke om dama mi på den måten,» sa Nolan og kom så nærme at Adam kunne ha stukket han med kniven om han ville. Vent...kalte Nolan meg akkurat dama si? Caysen og William så litt sjokkert på oss. Jeg bare så vekk, men klarte ikke helt å overse varmen som spredte seg inni meg. Dama hans...

Adam løftet kniven mot Nolan. «Oj oj oj! Noen er tøffe i dag. Men det hadde ikke vært så jævlig lurt å komme nærmere nå,» sa Adam.
Fra siden kunne jeg se den markerte kjeven hans. Han hadde et pent fjes. Et mesterverk av et fjes faktisk. De mørke krøllene skinte i månelyset og jeg følte meg dum når jeg egentlig fikk lyst til å ta på det. De mørke brynene var truende og øynene så alvorlig ut.
«Gå. Tilbake,» sa Adam som om han snakket til et barn. Nolan heiste armene svakt og tok et steg bakover.
«Jeg hadde ærlig ikke hatt noe i mot om du ble med meg hjem i kveld da,» sa Adam forførende og strøk hånden ned mot rumpa mi.

Før jeg visste ordet av det fikk han et slag mitt i trynet. Nolan sto illsint ved siden ham og det tok ikke lang tid før resten av guttene brøt ut i full krig. Jeg så meg rundt. Faen, dette kom ikke til å ende bra. Adam sparket Nolan i magen så han snublet og gikk mot han. William Cayden og de to andre fra laget slåss mot de andre og det så ut som om det gikk hardt for seg. Når jeg så tilbake på Nolan og Adam utvekslet de slag etter slag og Adam løftet stadig kniven. Faen. Jeg sparket Adam så hardt jeg kunne i ryggen og han stønnet av smerte og slang meg inn i et tre. Jeg slo panna og det banket. Det gjorde jævlig vondt. Nolan ble enda mer rasende om det overhodet var mulig og kastet seg over Adam. Han satte seg oppa han og begynte å slå han i fjeset. Adam gjorde motstand, men Nolan holdt han nede. Da Adam begynte å sparke la Nolan henden rundt nakken hans i et kveletak. Adam kjempet desperat for luft og det var da jeg så det. Kniven i hånden hans. Men det var allerede for sent for han hadde allerede rukket å stikke den mot Nolan. Heldigvis hadde Nolan sett det komme og gjorde en rask bevegelse til siden. Han var likevel ikke rask nok og knivbladet streifet han i skuldra. Han skar en grimase og sparket Adam hardt i magen før han tok hånden min og hjalp meg opp. Jeg ropte på gutta og så løp vi så fort vi kunne mot skolen igjen.