Under fasaden

43| Ris i håret

Violet P.O.V

For første gang etter alt dramaet med Nolan skulle jeg sitte i kantina. Jeg hadde ikke orket å se noen av de som hadde vært involvert, men jeg orket ikke bry meg lenger.

I dag var dagen hvor jeg skulle gi faen. Da vi kom inn i kantina ble oppmerksomheten automatisk rettet mot oss. Ryktene om Nolan, Hayley og meg var noe alle hadde fått med seg.

Før satt jeg med romkameratene mine, Christina og Kimberly, og deres venner, så satt jeg med Nolan, William, Cayden og Lucas.

Men nå var det nye tider. Max var her og jeg hadde heldigvis fortsatt Jane.
Jeg kastet et blikk mot de to populære bordene. William og Anabelle sine bord. Det som fanget øyet mitt var at det satt to jenter på William sitt bord. Ved siden av Nolan satt Hayley. På min gamle plass. Ved siden av henne satt Anabelle, som hadde presset seg så nærme William at det så ut som han slet med å puste.

Nolan møtte blikket mitt og i et øyeblikk trodde jeg han skulle reise seg, men Hayley la en hånd på armen hans og kysset han på kinnet.
Det sved.
Leonardo satt ikke med dem. Jeg kastet et blikk over kantina. Han var ikke her.

Vi gikk bort til et bord midt i rommet hvor to gutter satt. Max stilte seg foran bordet.
«Flytt dere,» sa han bestemt. Han trengte ikke spørre flere ganger. De spinkle guttene kastet et raskt blikk på den høye og veltrente fyren foran dem, før de pakket sammen maten sin og gikk fra bordet.
Vi satte oss ned og jeg la først merke til det nå at alle i kantina stirret på oss.

Anabelle og hennes gjeng pleide alltid å ta mat først. De hadde alt under kontroll og nå hadde hun til og med fått en plass på bordet med gutta. Ingen turte å ta mat før henne. Hun gjorde meg kvalm. Jeg stirret på henne. Hun sendte meg et irriterende smil som sa 'haha taper'. Hayley så bare dømmende på meg og lente seg mot Nolan.

«Det er dråpen,» sa jeg til meg selv.
«Hva skjer?» spurte Max.
«Reis dere,» sa jeg.
De gjorde som jeg sa og fulgte etter meg da jeg gikk vekk fra bordet vi nettopp hadde tatt.

«Hva skal du?» spurte Jane.
«Jeg skal spise,» sa jeg og gikk målrettet mot lunsj bufeén.
Jeg skulle ikke være en av Anabelles puslebrikker. På den gamle skolen var det meg alle holdt seg unna og hadde respekt for. Det var på tide å være meg igjen.
Jeg passet på å sende Anbelle et langt blikk når jeg gikk forbi bordet. Når hun skjønte hva jeg skulle så hun mer enn sint ut. Jeg kunne ikke høre henne, men jeg kunne lese på leppene hennes at hun sa «det våger hun ikke».
Jeg så William sende meg advarende blikk, men jeg ga faen.

Jeg gikk forbi alle bordene og helt opp til maten. Jeg strakte meg ut etter en tallerken.
«Sikker?» spurte Jane meg.
Jeg snudde meg mot henne.
«Se meg i øynene og si at du aldri har villet ta mat først,» sa jeg og låste blikket mitt til hennes.
Hun smilte og jeg tok en tallerken. Det samme gjorde Jane og Max. Det var helt stille i kantina, helt til jeg tok mat. Da startet hviskingen å bygge seg oppover.
«Herregud. Denne skolen er skrudd,» sa Max og forsynte seg. Jane og jeg nikket oss enige. Kunne ikke si i mot det.

Kantine dama sendte meg et blikk som for å si at hun viste meg respekt og hun så nesten litt imponert ut.
Jeg snudde meg for å se reaksjonen til Anabelle og de andre. Anabelle reiste seg sakte fra bordet og prøvde å få med seg guttene og Hayley bort til bufeén. Alle guttene ble sittene til hennes store frustrasjon, men hun fikk med seg Hayley og noen av hennes andre bikkjer fra nabobordet.

Jeg hadde akkurat fylt et glass med blåbærjuice da hun sto foran meg. Jeg snudde meg vekk fra bufeén og ga henne min fulle oppmerksomhet.
De isblå øynene hennes lynte mot meg og hun satte hånda på hofta.
«Hva er det du tror du driver med?» spurte hun meg bitchy. Hele kantina fulgte med, men de kunne jo ikke høre hva vi sa, så de ventet nok bare på å se hva som kom til å skje.
Jeg hevet glasset jeg holdt i hånden så vidt som om heg skulle skåle.
«Tar mat?» sa jeg mer som et spørsmål og latet som om jeg ikke skjønte hva problemet var.

«Jeg ser hva du driver med,» sa hun og kom et steg nærmere meg «du kommer inn i rommet og tror du eier det. Stjeler andres bord og mat,» fortsatte hun.
«Andres mat?» spurte jeg og så dumt på henne.
Hun så ned på tallerkene jeg hadde fylt med mat på benken foran oss.
«Den porsjonen der er min. Jeg tar alltid først hvis du ikke er blind,» sa hun skarpt.
Jeg latet som om jeg ble sjokkere og løftet hånden til munnen med den ledige hånden.
«Å det glemte jeg helt! Selvfølgelig er jo den porsjonene din. Så uhøflig av meg og ikke la deg få det første glasset,» sa jeg og helte glasset med blåbærjuice over skoleuniformen hennes, så den hvite skjorta ble lilla.
Hun så illsint på meg og ristet hendene for å bli kvitt resten av juices som rant nedover.
Det blonde håret matchet skjorta og jeg frydet meg av synet.

Hele kantina gispet. Før jeg rakk å reagere hadde hun kastet en håndfull med mat på meg.
Hun så ondt på meg. Jeg er en jente du ikke vil kødde med.
«Du er død,» sa jeg og rev henne i håret. Hun begynte å sparke meg og plutselig hadde det brytt ut en mat krig mellom Jane, Max og Meg mot Anabelle, Hayely og resten av gjengen deres.  Anabelle slo meg hardt i fjeset og klorte neglene sine inn i armen min. Jeg sparket henne i magen og dyttet henne inn i Hayley. De så begge forbanna på meg og begynte å rive i skoleuniformen min og slå og sparke meg. Jeg fikk dyttet dem vekk, men de var tilbake med en gang som noen jævla mygg.

Jeg så kantine dama ta opp en mobil og ringe noen, men jeg brydde meg ikke. Flere av elevene ble med i slåsskampen og alt ble et stort rot.

«Violet Kardson og Anabelle Withmore til rektors kontor,» hørte vi plutselig en strengt stemme si gjennom høytalerne.

Alle stoppet. Jeg kastet et kaldt blikk på Anabelle og gikk ut av kantina. Jeg tror ingen av oss var så veldig gira på en oppfølgningssamtale. Jeg gikk ikke til rektors kontor. Jeg gikk mot toalettet. Jeg hadde ris i håret. I tillegg så var jeg sikker på at jeg blødde litt neseblod og kom til å få blåmerker.

Jeg stilte meg foran speilet. Jepp, jeg hadde ris i håret og jeg var rød rundt nesa. Jeg dro vekk blodet fra kinnet med tommelen og riste håret for å bli kvitt matrestene.
«Violet Kardson til rektors kontor nå!» ropte noen i høytalerne.

Jeg får vel bare få det overstått.