Under fasaden

31| En rose av sølv

Violet P.O.V

«Vil du danse?» spurte William. Han så ventene på meg, som om han utfordret meg til å si ja.
Ikke bare drakk han akkurat resten av drinken min, men han spør meg også om å danse?
Jeg så litt forvirret på han. Det var noe med det som jeg syntes var veldig underholdene.
Jeg smilte for første gang på lenge oppriktig.
«Gjerne».

Jeg tok hånden hans og han ledet meg ut på dansegulvet. Han plasserte selvsikkert en hånd på korsryggen min. Det føltes så intenst. Jeg møtte blikket hans. Han så stødig på meg før han tok den andre hånden min. Vi begynte å danse og han tok aldri blikket vekk fra meg.
Det fikk meg til å tenke på de gangene han hadde sett så intenst på meg før i timen. Som om jeg var spesiell. Ufrivillig gikk minnene tilbake til den gangen vi hadde kysset når vi spilte 2 minutes in heaven.
Hvorfor tenker du på det, Violet?

For første gang følte jeg at jeg så han ordentlig.
Rett skarp nese, markert kjeve og øyenbrynene er mye mørkere enn det isblonde håret. Når jeg sto så nærme han så la jeg merke til høydeforskjellen. Pannen min var der nesen hans var.
Han la merke til at jeg studerte han.
Jeg så litt vekk før jeg møtte blikket hans. Det føltes feil å se på han sånn.

Han smilte litt da jeg så opp på han.
«Hvorfor ba du meg egentlig om å danse?»
Han hadde fortsatt et smil om munnen men øynene ble mer mystiske. Han svingte meg rundt og plasserte hånden sin på korsryggen min igjen etterpå.
«En vakker jente burde aldri stå alene og se på dansegulvet. Hun skal danse på det». Han smilte ikke når han sa det. Han bare så på meg og ventet på reaksjonen min.

Jeg svarte ikke. Jeg smilte svakt og latet som om jeg ikke la merke til at han akkurat hadde kalt meg vakker.

Jeg ble litt slått ut av det han sa og at han var så direkte. Jeg måtte se litt vekk. Klarte ikke møte blikket hans.

Hvorfor påvirket ordene hans meg så mye?
Hele livet hadde gutter sagt at jeg var pen, men det var noe annet når han sa det. Kommentaren hans virket så mye mer...intens.
Øynene mine møtte hans. Det så ut som om han syntes jeg var underholdene.
Det føltes som om jeg så en helt ny side av han. Ikke en mystisk og kald, men en åpen, varm og selvsikker.

Plutselig fikk jeg øye på Nolan og Kimberly. Æsj. Hun gjorde meg kvalm. Hun var så desperat at det ble flaut.
«Hva er greia med at Nolan danser med Kimberly?»
Jeg snudde meg mot William.
«Kimberly klarte selvfølgelig ikke å motstå sjansen på en dans med eskorten min, og angrep så fort hun fikk mulighet,» sa jeg med en litt sassy og irritert undertone som minte meg om den gamle meg. Den gamle meg som gjorde ulovlige ting, drakk meg drita var helg for å glemme den døde kjæresten min Blake.
Jeg la ikke merke til at jeg sonet litt ut før William snurret meg rundt igjen.
Jeg ristet tanken av meg.

«Uansett så har hun ikke sjans. Ikke at jenta har skjønt det da». Jeg snakket fritt og sa det jeg mente foran han, men i forhold til mange andre så han ikke dømmende på meg. Ikke det at Nolan gjorde det. Han dømte meg ikke på den måten heller. Likevel kunne ingenting sammenlignes med forståelsen meg og Max hadde.

Plutselig møtte jeg blikket til Nolan. Han smilte, men så faretruende alvorlig ut da han så William.
William så like hardt tilbake mot han.
«Hva skjer med deg og Nolan?» spurte jeg.
«I det siste har det vært så intenst stemning mellom dere».
Det harde ansikts utrykket til William myknet når han så på meg.
I et lite sekund så han trist ut og åpnet munnen som om han skulle si noe, men han dekket fort over det så det mystiske blikket var tilbake.
«Ikke noe viktig. Jeg gjemte mobilen hans i stad bare for å tulle. Du vet hvordan han blir når noen tar tingene hans,» sa han, men det hørtes ikke ut som om han mente det.
«I tillegg blir han jo veldig lett sjalu,» han lente seg inn mot øret mitt som om han skulle si meg en hemmelighet «men det hadde jeg også blitt».