Nolan P.O.V
Jeg kom ut fra rommet mitt kledd i en svart skjorte. Jeg møtte de lyseblå øynene til mamma før jeg i det hele tatt rakk å lokke døra.
«Ta på den grå skjorten i stedet, kjære,» sa hun kjølig, men smilte likevel varmt.
Jeg sukket oppgitt. Jeg hadde tenkt til å spørre henne hvorfor jeg ikke bare kunne ha på denne, men jeg orket ikke å krangle akkurat nå, mest fordi jeg hadde en følelse av at jeg måtte spare kreftene til selve middagen. For da kom ingen andre en familiens skam. Leonardo.
Personlig hadde jeg aldri noe i mot oppførselen hans, i motsetning til foreldrene våre. Det var underholdene til en viss grad. Jeg ligner kanskje til og med litt på han når det kommer til å være «rampete», så det var ikke grunnen til at jeg ikke ville ha han her. Jeg hadde mine personlige grunner.
Jeg kom ut av rommet igjen, denne gangen kledd i den grå skjorta.
Mamma slo hendene sammen og smilte muntert. «Mye bedre. Kom. Faren din er nede allerede,» sa hun og vinket meg mot trappa kledd i en mørkeblå kjole. Jeg smilte falskt og fulgte etter. Det føltes så uvant å ha dem i huset. Vanligvis var det bare meg. Liksom når jeg skulle spise middag så slengte jeg bare på en hettegenser og bestilte pizza. Alt dette oppstyret var slitsomt.
Jeg hadde bare så vidt hilst på pappa da de kom hjem i stad før jeg hadde gått opp på rommet. Det var alltid en litt klein stillhet mellom oss. Det var ubehagelig å være i samme rom som han. Hvis han først skulle snakke til meg, var det for det meste i den nedlatene tonen. På en god dag kunne han kanskje spørre hvordan det gikk på skolen eller om jeg hadde spilt noe lacrosse i det siste. Han var en drittsekk. Jeg hadde høy respekt for han. Du var dum hvis du køddet med han, for å si det sånn.
Jeg gikk inn i stua hvor han satt i den svarte velur sofaen og leste avisa. Han så avslappet ut og de gråe øynene som en gang hadde vært grønne tittet opp på meg. Han brettet sammen avisa og la den ned på det mørke trebordet foran han.
«Nå ja,» sa han og reiste seg «jeg liker den svarte skjorten mye bedre». Jeg sendte mamma et blikk i sidesynet siden det var hun som ba meg ta på den grå. Hun virket plutselig litt beskjeden og så ned. Hun strøk litt av det brune håret bak øret.
«Jeg skal huske det til neste gang,» sa jeg og sendte faren min et halvt smil. Han tok meg i hånden og nikket, før han gikk inn på kjøkkenet. Han mumlet noe på veien, men jeg hørte ikke hva han sa.
Jeg hørte en bil på utsiden av huset og lyden av motoren som stoppet. Jeg gikk bort til stue vinduet og så ut. Jeg trodde først det var Leo, men det var Hayley. Jeg gikk mot døra og åpnet. «Hei,» sa hun og smilte bredt. Jeg var egentlig ikke i humør til dette, men jeg hadde lovet mamma å oppføre meg pent.
«Hei,» sa jeg og prøvde å smile et troverdig smil. Rett etter hun hadde kommet inn i gangen og jeg hadde sagt hvor fin kjolen hennes var, hørte jeg en ny bil komme. Det måtte være han.
«Bare gå inn i spisestuen. Jeg kommer straks,» sa jeg til Hayley.
«Okay,» sa hun og kysset meg på kinnet før hun gikk videre inn i huset. Selvom hun var en vakker jente så var det ikke hennes kyss jeg så desperat ønsket.
Jeg hørte en bildør bli smelt igjen og fotspor i det fjerne. Og der var han. Fortsatt i live til min store overraskelse. Det så faktisk ut som om han hadde prøvd å frisere det sandblonde håret. Han hadde på seg en svart skjorte, og nå ble jeg faktisk litt lettet over at mamma ba meg ta på den gråe. Over skulderen hadde han en skinnjakke som om han trodde der var kult eller noe sånt. Hvorfor gidder han å ta med jakke når han ikke skal ha den på engang?
«Nolan,» sa han og smilte et irriterende smil. Jeg derimot så bare kaldt på han.
«Leonardo,» sa jeg monotont. Jeg hadde alltid pleid å kalle han Leo. Jeg kalte han hele navnet hans mest for å irritere han. Han lente vekten fra det ene beinet til det andre.
«Lenge siden sist. Tror ikke jeg har sett deg siden...» begynte han og de mørkebrune øynene hans så litt vekk.
«Siden du ga meg skylden for innbruddet?» sa jeg skarpt og smilte falskt «nei, tror ikke jeg så deg etter det,» fortsatte jeg og lente meg mot dørkarmen. En stillhet senket seg over oss og vi bare sto å stirret hverandre ned.
«Godt å se deg, Leonardo,» sa mamma som plutselig hadde dukket opp ved siden av meg.
Hun hadde et stramt ansiktsutykk, men tillot seg selv å smile litt da Leo hilste tilbake. De ga hverandre en kort klem før vi gikk inn i spisestuen. Pappa og Hayley var allerde godt i gang med en samtale om politikk da vi kom inn i rommet. De ble med engang stille da se så oss. Eler rettere sagt: da de så Leo.
Jeg gjorde det greit på skolen og var forlovet med en jente som sikret familien en bra fremtid og likevel likte ikke pappa meg. Leo gjorde kriminelle ting som om det skulle være en fritidsaktivitet og ble utvist fra Abbey Green fordi han tente på kjemi rommet.
Du kan jo bare forestille deg hvor mye pappa liker Leo.
«Hei,» sa Leo litt for selvsikkert og så rett på pappa. Det eneste pappa og Leo hadde i likhet var det sand fargede håret. Bortsett fra det var de den rake motsetningen av hverandre. Ikke det at jeg var lik faren min, for det var jeg absolutt ikke på noen mulig måte.
Pappa så strengt på Leonardo, reiste seg og gikk mot han. Akkurat da jeg trodde han skulle kjefte på han for alt dritten han har gjort så la han armene rundt han og klemte han.
Både mamma og jeg så litt sjokkert ut. Hayley satt fortsatt ved bordet. Pappa klagde alltid over hvor mye skam Leo påførte denne familien og så er det første han gjør å gi han en klem? Pappa klemte ikke meg engang.
Pappa klappet Leo kort på ryggen, komplimenterte den svarte skjorta hans og satte seg ned på plassen sin igjen. Han smilte ikke, men han virket ikke sur heller. Kunne det ha vært pappa sin idé å invitere han? Nei, det måtte ha vært mamma. Han virket i overraskende godt humør.
Det var en klein stemning under hele middagen. Hayley prøvde å lage flere samtaler med meg, men jeg var ikke i humør for å snakke så jeg bare latet som. Jeg tror hun tok hintet fordi etterhvert sa hun ingenting. Hun hadde bare hilst på Leo en gang før og det var når han gikk på Abbey Green og fortsatt bodde hjemme. De var med andre ord fremmede, noe som gjorde at Hayley kun fikk to mulige valg å snakke med: mamma og pappa. I forhold til andre var hun ikke redd for å si alt hun mente foran pappa, noe jeg beundret henne for.
Etter litt småprat rensket pappa strupen for å få alles oppmerksomhet.
«Jeg har snakket med rektoren på Abbey Green Manor,» sa han og så bort på Leo «og de har gått med på å la deg få en ny sjangse».
Jeg satte kjøttet fast i halsen og så på pappa med åpen munn.
«Så jeg kan være elev der igjen?» spurte Leo og han virket like sjokkert som meg.
Pappa nikket og tok en bit av poteten sin som om samtalen ikke påvirket han i det hele tatt.
«Det var ikke lett, men etter litt overtalelese-» sa pappa.
«Mye overtalelse,» skjøt mamma fort inn.
Pappa fortsatte «Så har vi klart å få tilbake skoleplassen din».
«Du kødder?» datt det ut av meg. Jeg dunket hånda i bordet hardere enn planlagt. Ikke faen om at jeg vil gå på skole med han igjen.
Mamma så strengt på meg.
«Nolan! Ordbruk!».
Pappa la hardt fra seg bestikket. «Abbey Green er en av de beste skolene i landet for deres alder og hvis jeg har mulighet til å gi begge sønnene mine den utdanningen så gjør jeg det,» sa han og så alvorlig på meg. Jeg svarte ikke. Bare så ned på biffen på tallerkenen min.
Hayley satt helt stum ved siden av meg.
Så jævlig fantastisk.
YOU ARE READING
Under fasaden
Romance«Fordi,» sa han og tok røyken ut av fingrene mine som kun var et par cm fra kinnet hans «jeg hadde hatet å se deg med en annen fyr». Sakte tok han enda et drag og blåste røyken i fjeset mitt så jeg kunne smake det. Han var så nærme og det var en int...
