Under fasaden

3| Frokost?

^Nick på bildet
———————————————-

Violet P.O.V

«Hallo?Dan? Er du her?»
Bankingen min hadde ikke fått noe respons så Jeg hadde lirket opp døra og sto nå i gangen hans. Den stygge blokka han levde i befant seg litt utenfor sentrum av byen, men det var fortsatt mye trafikk på utsiden. Jeg hadde skulket skolen for a dra hit. Jeg måtte fortsatt hjem til Nick senere i dag fordi vi hadde den historie oppgaven sammen.
Jeg var alene fordi Max måtte hjelpe broren med å fikse bilen hans.

Jeg gadd ikke spørre om det var greit at jeg kom inn og gikk derfor rett inn i stua. Jeg gispet da jeg så meg rundt. Bord og stoler var veltet og ark lå strødd utover gulvet. Vinduene var knust og TV'en lå på gulvet.
Shit, dette var ikke bra.
Jeg løp inn på rommet til Dan. Jeg rev dyna ut av senga og sjekket under senga. Ingen.
Jeg fortsatte til badet og så kjøkkenet.
«Dan!» skrek jeg.
Han var borte.
Jeg sendte han tusen meldinger og ringte sikkert en million ganger. Jeg sjekket messenger og så at han ikke hadde vært aktiv på tre uker. Pokker.

Jeg ringte hysterisk Max.
«Hei, du må forte deg. Hele leiligheten til Dan er trasha og han er ikke her».
Han ba meg roe meg ned.
«Jeg er der hvert øyeblikk».
Det var ikke kødd engang fordi etter to minutter så jeg den svart BMW'en hans parkere på utsiden av blokka.

Han så seg frustrert rundt i leiligheten.
Han stoppet plutselig og stirret på noe.
«Hva er det?» spurte jeg utålmodig.
Max gikk bort til TV'en som lå på gulvet. Det var skrapet inn et symbol.
«Faen,» sa Max da vi så hva det var.
«Blood Superiors,» sa jeg lavt.
De hadde tatt han.
Det kjentes ut som hjertet mitt ble revet ut bare av å se symbolet. Sist jeg hadde vært i nærheten av dem hadde de tatt det kjæreste jeg hadde og tilintetgjort det rett foran øynene mine. Hatet begynte å brenne inni meg.

«Hvordan visste de i det hele tatt om minnebrikken,» spurte jeg da vi satt i bilen til Max.
«Aner ikke, men de vet tydeligvis at vi har den. De bruker han som lokkemiddel for å få oss til å komme å redde han. Noe vi ikke gjør, fordi vi er smarte».
Jeg så oppgitt på han.
«Hva? Vi må jo redde han, Max. Vi vet jo ikke engang hvor lenge han har vært der. For alt vi vet kan det hende han har vært der helt siden han forlot gruppen vår for en måned siden».
Max så strengt på meg.
«Violet, vil du dø?»
Jeg så rart på han.
«Fordi det er akkurat det som kommer til å skje hvis du drar dit».
Jeg la armene i kryss.
«Vi er de eneste vennene han har. Vi må redde han!»
«Dette er ikke hvilken som helst kriminell gjeng. Det er Blood Superiors vi snakker om. De får Vincent til å se ut som en amatør i hva han gjør. De kommer ikke til å blunke når de skyter deg engang,» sa han og pekte på plasteret mitt med den hånden han ikke hadde på rattet.
«Jeg er fullt klar over hva de er i stand til!» sa jeg og nå var jeg forbanna. De hadde kuttet strupen til mitt livs kjærligheten og slengt han i fanget på meg for 6 måneder siden. Så ja, jeg visste hva de var i stand til. Max visste dette utmerket godt.
Max svarte ikke og så bare på veien.

Max svingte opp oppkjørselen til Nick. Jeg dro ut sekken med historiebøkene i og gikk mot døra. Jeg snudde meg da Max dro ned vinduet på bilen.
«Jeg kommer til deg senere, ikke vent oppe. Jeg tar bussen!»
«Rører han deg så ring meg! Da er han død».
Jeg lo litt da han sladdet ut av oppkjørselen.
Jeg var ikke i det beste humøret akkurat nå, så jeg kunne ikke love Max at jeg ikke kom til å bruke Nick som en distraksjon.
Jeg ringte på døra og ventet utålmodig.
Det var ingen andre biler på utsiden av det gigantiske hvite huset hans, så jeg regnet med at det bare ble oss to.

Endelig gikk døra opp og Nick smilte i mens han dro hånda gjennom det svarte håret. De isblåe øynene hans var innrammet av mørke øyenvipper. Han hadde på seg en mørkeblå t-skjorte og en svart adidas joggebukse.
Jeg hadde på meg et svart skjørt med svart belte og en rød høyhalset genser.
«Kom inn,» sa han.