Uventet

Kapittel 1

Dette er min første bok, og den er ikke fullt så bra i begynnelsen, men blir bedre utover i boken😚

- Redigert 08.09.15 -

Jennifer's synspunkt:

"Jennifer!" roper mamma. "Ja ropte jeg tilbake. "Skal du sitte på til skolen?" Spør hun. "Ehm, ja, okei!" roper jeg tilbake. "Du må være klar om 10 min!" roper hun. Jeg går på badet og kammer gjennom håret. For de som ikke visste det, så bruker jeg ikke sminke. Jeg begynner med det som sent som mulig.

I dag var det en spesiell dag. Nemlig siste skoledag. Siste dag på ungdomsskolen. Jeg var virkelig klar for vidergående. Jeg ankommer skolen og går rett til klasserommet. Jeg ser veninnene mine og smiler. "Siste dag da" sier Hailey trist. Det var nemlig og siste dag med disse, ingen av oss kom på samme skole. Jeg skulle flytte et år til New York i U.S.A. Jeg skulle på språkreise. Skoledagen ble fort ferdig. Jeg og venninnene mine stod utenfor skolen. Alle i klassen var triste. Det var mest trist for meg, for de andre i klassen skulle på avslutningsfest senere, men jeg måtte reise nesten rett etter jeg kom hjem på grunn av at jeg skulle reise. Hailey begynner å gråte og vi tar en stor gruppeklem. Etterhvert begynner flere å gråte. Jeg gråt ikke. Jeg gråter aldri. Mamma sin bil kommer og tuter på meg. "Vi må samles en gang!" sier jeg. "Ja" sier alle. "Snakkes! Det har vært utrolig kjekt å gå med dere!" Roper jeg mens jeg går mot mamma sin bil. Jeg lukker døra, og alle samler seg i en halvsirkel og vinker mot meg. Jeg vinker tilbake. "Går det bra med deg?" spør mamma. "Jada" sier jeg.

Vi kommer hjem og pakker de siste tingene og begynner å kjøre mot flyplassen. "Jeg og de andre i familien kommer til å savne deg" sier mamma. "Jeg kommer hjem på besøk og til jul og sånt" sier jeg. Vi går inn på flyplassen og jeg sjekker inn. Da ropes det på høytalerne: "Neste fly til New York, venligst gå til gate." sier de. Mamma og jeg er helt like, ingen av oss gråter. Men begge er triste. "Hade da Kompis!" seier mamma og klemmer meg. "Hade kompis" sier jeg tilbake og går gjennom sikkerhetskontrollen. Mamma vinker og jeg vinker tilbake. Jeg går til gaten og går på flyet. Jeg sitter inderst med vinduet. Etterhvert kommer det en gutt og sier hei og setter seg. Jeg sitter lenge å ser på han, jeg hadde sett han før, men hvor? Han virket ikke beskjeden. Og det er jo ikke jeg heller. Jeg rekker frem hånda og sier: "Jennifer, men kall meg Jenny" sier jeg. Han rekker hånda frem og tar min å sier: "Cameron" og smiler. "Jeg føler jeg har sett deg før" sier jeg til han. "Ja, det er ikke umulig" sier han. "Hvordan da?" spør jeg. "Viss du ikke vet hvem jeg er, så vil jeg bli kjent med deg først." sier han smilende. Vi snakket en stund om hverandre. Da han plutselig tar telefonen opp. "Kan jeg ta et bilde med deg?" spør han. "Ja, okei" sier jeg. Jeg lager en grimase og det samme gjør han. Han legger mobilen ned i sekken igjen. "Kan jeg få ta bilde med deg og?" spør jeg. "Ja" sier han. Vi tok bilde og snakket en stund til. Plutselig kom det en jente bort til oss. "OMG!" roper hun. "DU ER CAMERON DALLAS!!!!" roper hun. "Ja" sier Cameron. "Kan jeg ta et bilde med deg, og få autografen din?" spør hun pent. "Ja det kan du!" sier han blid. Hun tar bilde med han, skriver autografen. "Vet du nå hvem jeg er?" spør han til meg. "Nei" sier jeg flau, men han merker ikke at jeg er flau for jeg er veldig god til å skjule det. "Det er bra" sier han. "Hvorfor?" spør jeg. "Fordi da kan du behandle meg som en vanlig venn" sier han. Ehm venn, tenker jeg. "Når ble vi venner?" spør jeg. "Så vi er ikke venner?" spør han og lager et trist ansikt. "Joda, bare kødda" sier jeg og ler. Han ler og det ble stille.