Uventet

Kapittel 35

Han trillet meg bort til iskrembaren, og du gjetter aldri hvem som jobbet der!

Lisa! Hun jobbet der! Dette kunne vi lage noe gøy ut av. "Er ikke det Lisa?" spør Cameron. "Jo. Vi må erte henne." sier jeg med en ondskapsfull stemme. Vi kom bort og skulle bestille. Hun så lei seg ut. Da hun så oss skvatt hun. "Kanskje vi skal droppe det?" hvisket jeg i øret til Cameron. Han nikker seg enig i det. "Hva vil dere ha?" spør Lisa. "To kuler med vanilje is, og en kule med sjokolade." sa Cameron. "Det samme til meg." sa jeg. Hun ser på oss som et spørsmålstegn. "Hvorfor har dere ikke gjort narr av meg ennå?" spør hun. "Jeg synker ikke ned på nivået ditt." svarte jeg mens Cameron gav meg isen min. Vi snudde og gikk mot der vi skulle ligge. "Modent gjort av deg." sa Cameron til meg. "Jeg vet." sier jeg og smiler. Etter et par timer på stranda hadde jeg lyst på en til is. "Trenger du hjelp?" spør Cameron. "Neida, jeg kan trille bort selv." sier jeg smiler. Lisa var der fortsatt? Jeg kom bort. "To kuler vanilje is.." sa jeg før hun avbrøt meg. "Og en kule sjokolade?" spurte hun. "Ja, husker du det?" spurte jeg. "Husker sånn." sier hun og smilte skjevt. Hun stopper opp. "Jennifer?" spør hun. Jeg ser opp. "Beklager for alt jeg har gjort. Jeg vet ikke helt hva som har gått av meg i det siste. Jeg skjønner godt viss du ikke vil tilgi meg, men jeg ville bare si unnskyld. " forklarte hun til meg. "Jeg tilgir deg på en betingelse." sa jeg. "Hva som helst." svarte hun. "Forklar hvorfor du jobber her." sa jeg. "Pappa reiste fra mamma og meg alene. Derfor må jeg jobbe for å hjelpe mamma med pengeproblemer." forklarte hun. Jeg fikk et stikk i hjerte når hun sa det. Jeg og hun stod å snakket. Etter en stund bestemte hun seg for å avslutte for dagen. 

Dagene gikk og skolestarten var i gang. Alle tok meg godt i mot. Jeg og Lisa var blitt venner og alt var fint.

 Spoler ca 7 år frem i tid.

Jeg stod foran speilet og Hailey hjalp meg med den siste klemmen i håret. Jeg reiser meg og trer opp i kjolen og Becky glider igjen bak. Sløret ble plassert på hodet, og jeg tråkket opp i skoene. Det kom en tåre fra Becky's øye. "Jeg er så stolt av deg." sier hun. "Jeg gleder meg til mitt eget bryllup." sier Hailey. Hailey var forloveden min, og Becky og Lisa var brudepiker. Vi skulle gifte oss på den perfekte plassen. Der mamma og pappa giftet seg. Jeg kjente at jeg begynte å stresse litt. Jeg skulle gifte meg hvert øyeblikk! Det var ikke et tall på hvor mange kjærlige følelser jeg kjente. Alt var fantastisk og perfekt. Hailey hadde hjulpet meg med å skrive talen. Lindsay kom inn på rommet. Du smiler kjempe stort. "Så nydelig du er!" sier hun og klemmer meg forsiktig. 

Jeg og Logan stod bak en dør. Når døren ble åpnet, skulle vi gå frem til Cameron. Dørene åpnet seg, og vi gikk sakte bort til alteret. Cameron smilte stort. Mange kamera ble rettet mot meg. Da vi kom opp snakte presten en stund. "Jeg spør deg først." sier presten og ser på Cameron. Han nikker som et svar. "Cameron Dallas, vil du ha Jennifer Olsen som står ved din side til din ektefelle?" spør presten. "Ja." sier Cameron. "Så spør jeg deg Jennifer. Vil du ha Cameron Dallas som står ved din side til din ektefelle?" Spør presten til meg. "Ja." sier jeg og smiler. "Siden dere nå – i vitners nærvær – har lovet hverandre å leve sammen i ekteskap, erklærer jeg dere med dette for å være rette ektefolk." sier presten. Nash kom med ringene og Cameron tar ringen på fingeren min, og jeg tar på hans. Vi kysser og det kommer jubel. Alle reiser seg og vi begynner å gå mot døren. 

ca 1 år senere 

Jeg løper ut av toalettet med en graviditetstest i hånden. "Jeg er gravid!" sier jeg til Cameron. Han klemmer meg hardt. På det tidspunktet bodde vi i en leilighet. "Vi burde kanskje kjøpe et hus?" foreslår Cameron. Vi hadde råd til det, siden Cameron var blitt en skuespiller og jeg det samme. Hvem skulle trodd det? Vi så på mange forskjellige hus, men det var et som var perfekt. Det lå i samme gate som Lindsay og Logan's hus. Cameron ringte megleren med en gang. Etter et par uker, var huset vårt. Livet var helt perfekt. Vi hadde nylig kjøpt hus. "Skal vi dra på langtur i den nye bilen vår?" spør Cameron og smiler. "Hvorfor ikke?" sier jeg og smiler. 

Vi satte oss i bilen og var klar for langtur. Etter kun seks timer i bil skjedde det som ikke skulle skje. Bilen fikk front mot front kollisjon med en trailer. Alt gikk i surr for meg. Jeg husker at jeg lå med nakken mot setet, og så Cameron ligge med hodet mot rattet. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg kunne ikke hjelpe. Jeg husker blålys og helikopter. Så ble alt svart. 

Jeg våknet på et sykehus. Lindsay og Logan satt ved siden av meg. "Hva har skjedd?" spurte jeg. I det jeg hadde spurt strømmet alt til meg. Alle tankene, alt jeg så. "Hvor er Cameron?" spurte jeg. "Han ligger på et annet rom." forklarer Logan. "Går det bra med han?" spør jeg. De ser på hverandre. "Går det bra med han?!" spurte jeg frustrert denne gangen. "Han har ikke våknet enda." sa Lindsay. Jeg stivnet. En lege kom inn. Jeg var i sjokk. "Legg deg helt ned, og slapp av." sier Legen. "Slappe av?!" spør jeg. "Mannen min ligger i koma på et annet rom!" sa jeg frustrert. "Du må slappe av på vegne av ungen." sier legen. Jeg hadde nesten glemt at jeg var gravid. "Vi må ta noen prøver, og en ultralyd." forklarer legen. "Kommer ungen til å overleve?" spør jeg. "Vi vet ikke noe før vi har tatt prøvene." forklarer han. Vi tok prøvene, og jeg fikk beskjed om å hvile.

Jeg ble vekket av en lege. "Beklager for å forstyrre, men du er nødt til å komme." forklarer hun. Jeg ble satt i en rullestol og inn på et annet rom. Der lå Cameron med pustemaske og mange maskiner. Lindsay, Logan og moren  (Gina) var her allerede. Gina kom bort til meg og gav meg en klem. "Han kommer ikke til å overleve." sier hun og det renner tårer fra kinnet hennes. Jeg ble rullet bort til der han lå. "Cameron. Jeg vet du ikke kan høre meg nå. Og at du egentlig ikke lever nå. Du lever kunstig. Jeg elsker deg mer enn alt annet, og du har gjort det beste du kan ha gjort i løpet av livet ditt. Du trenger ikke å prøve mer. Du kan slippe taket." sa jeg og kyste han på pannen. Maskinen lagte en lang pipelyd og jeg ble rullet ut av rommet. Alt stoppet opp for meg. Mannen min døde akkurat. Lindsay og Logan klemte meg lenge. Jeg grein, og grein. En lege kom inn. "Vi har fått svar på prøvene." sier han. Lindsay ser bekymringsfullt på han. "Babyen klarte seg ikke." sier han. Jeg klarte ikke en trist beskjed til. Jeg besvimte. 

To uker senere 

Kirkeklokkene klang, og vi stod rundt to graver. En til Benjamin som aldri ble født, og Cameron's. Presten fortalte det han skulle fortelle. Og så var det min tur. 

"Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle stå her og snakke om sønnen min som aldri ble født, og min avdøde mann. Jeg har lært en viktig lekse i løpet av denne tidsperioden. Uansett hvem eller hvor mange som dør. Vil det alltid være noen som støtter deg. Cameron var fantastisk på mange måter. Han var oppmuntrede, alltid glad og omsorgsfull. Han var min bestevenn og mann." fortalte jeg mens tårer rant ned kinnet mitt.

Fire måneder senere 

"Det viktigste du må gjøre når du opplever noe trist, eller dramatisk er å snakke ut om det. Dele med familie eller snakke med profesjonelle. Men ikke hold det til deg selv!" avsluttet jeg med. Publikum klappet og jublet. Jeg delte min opplevelse med andre og hjalp de som gikk gjennom det samme. Cameron var kanskje død, men han vil alltid være i hjertet mitt. 

Tusen takk for alle som har fulgt boken min helt fra starten av! Jeg begynte i oktober 2014! Snart et år siden! Tusen hjertelig takk! Håper dere syns at boken er bra! :)